Krisehåndtering

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Krisehåndtering

Nå er det på sin plass med en hyllest til god makroøkonomisk styring.

I skrivende stund anslås offentlige utgifter til å øke med 200 milliarder kroner i 2020, som følge av virkningen koronaviruset har på norsk økonomi og politiske tiltak. Tallet vil sannsynligvis oppjusteres.

Den voldsomme utviklingen i offentlig pengebruk har som formål å holde hjulene i økonomien i gang selv om samfunnet stopper opp. Det er langt mer kostbart og krevende å rive ned og så bygge opp igjen etterpå. Dessuten rammer alle kriser de som har minst hardest, og den skjevheten kan bare motvirkes gjennom en aktiv politikk.

Det kommer en tid for evaluering. Da kommer vi blant annet til å snakke om kapasitet i helsevesenet, forsyningssikkerhet og global byrdefordeling. Vi undersøker nok også om statlige midler faktisk har reddet arbeidsplasser effektivt, eller om store summer har forsvunnet på veien. Noen relevante lærdommer har vi allerede fra tidligere kriser:

Finanspolitikken vedtatt på Stortinget, og ikke bare rentesettingen fra Norges Bank, bør brukes aktivt for å stabilisere økonomien. Det innebærer å bruke mer penger i dårlige tider, og mindre penger i gode tider. Det første har en tendens til å være langt mer populært enn det siste. Når vi vanligvis snakker om Handlingsregelen, er det fordi den begrenser pengebruken i statsbudsjettet. Og det har slett ikke manglet ideer om økt pengebruk til gode formål. De siste forslagene som virkelig fristet regjeringen, var å bruke rundt 20 milliarder kroner utenom det vanlige statsbudsjettet til å erstatte fregatten Helge Ingstad og bygge nytt regjeringskvartal. Ansvarlig styring av finanspolitikken er ikke alltid populært, men evnen til å tråkke til når det trengs er forsiden av medaljen. Den er veldig god å ha nå. Kraften til å drive motkonjunkturpolitikk har selvfølgelig også tett sammenheng med at politiske vedtak har sikret at verdier fra naturressursene kommer fellesskapet til gode.

Også effekten av rentenedsettelser er større i Norge enn i de fleste andre land, fordi det har vært lagt til rette for at flest mulig skal eie sin egen bolig – og dermed har flere av oss boliglån som nå får lavere rente. Slik stimuleres etterspørselen fra husholdningene direkte. Høy offentlig gjeld og svært lave renter over tid gir mange land et mye dårligere utgangspunkt enn det norske.

God økonomisk politikk betyr også å ha et system som automatisk stabiliserer økonomien. Stikkord her er et skattesystem som fungerer godt, skattegrunnlag som samsvarer med reelle verdier og ikke minst et godt sikkerhetsnett. Det at arbeidstakere i Norge sikres bedre mot inntektsfall enn i de fleste andre land, gjør at vi er tryggere og oppfører oss mer som vanlig i krisetider. Det stabiliserer også økonomien.

En stor offentlig sektor er en uvurderlig buffer når markedet svikter, så lenge den offentlige økonomien er i stand til å takle nedgangstider. Da mister færre arbeid og inntekt i en krise. Nå ser vi dessuten en tilleggsverdi i et godt offentlig helsevesen, der ressurser raskt kan omdisponeres i tråd med nye prioriteringer.

            Et organisert arbeidsliv med stor andel faste stillinger gjør at permittering kan være et effektivt virkemiddel ved plutselig aktivitetsstopp. Sånn kan masseoppsigelser unngås – i hvert fall i en periode. Sterke organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er i stand til å bidra til at det utvikles politikk som treffer bedre, det demper også konfliktnivået på sikt.

Men det er ikke bare god økonomisk politikk som er avgjørende for hvor godt vi kommer ut av kriser. Også flaks har mye å si. Det kan se ut til at vi har mindre av det nå enn under finanskrisen for et drøyt tiår siden. Den gangen fikk norsk økonomi god drahjelp av økte oljeinvesteringer og fordelaktig næringsstruktur. Nå kommer et kraftig fall i oljepris i tillegg til lammelsen av privat tjenestesektor, og norsk industri er mer sårbar for nedgang i oljeprisen enn industrien i andre land.

Det regjeringsnedsatte Finanskriseutvalget advarte om nettopp dette og skrev at «land med konjunkturavhengige ressursinntekter, som Norge, [bør] ha særlig store buffere ettersom inntektene kan falle svært kraftig ved et internasjonalt tilbakeslag.»

Det at pengene sitter løst i disse tider skyldes ikke først og fremst at «vi kan hvis vi vil». Vi kan, fordi de før oss har satt oss i stand til det. Og vi bør gjøre det samme for de som kommer etter oss.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 08.04.20.

Kontakt