Vet UNIOs medlemmer hva de risikerer?

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. februar 2022.

UNIO har startet et råkjør mot måten vi forhandler lønn på i Norge, kalt frontfagsmodellen. UNIO-kongressen i 2021 vedtok en uttalelse som sier at frontfagsmodellen fungerer dårlig for mange i offentlig sektor og at den holder de fleste utdanningsgrupper nede. Dette er feil. Forlates modellen vil utdanningsgruppene i offentlig sektor kunne tape svært mye.

Vet UNIOs medlemmer hva de risikerer? LO er garantist for frontfagsmodellen og har en lønnspolitikk som sikrer utdanningsgruppene i offentlig sektor stor uttelling. LO har allerede mange høyt, profesjonsutdannete i offentlig sektor blant sine medlemmer. De har forstått de store gevinstene som ligger i frontfagsmodellen og LOs lønnspolitikk – både for seg selv og samfunnet.  

Frontfagsmodellen har nemlig sikret utdanningsgrupper i offentlig sektor del av den svært høye produktivitetsveksten som ligger i verdens mest produktive industri. Uten frontfatsmodellen lykkes vi ikke å sikre små forskjeller, at alle tar del i gevinstene og omstillingene som vi må gjennom etter oljealderen og mot det grønne skiftet. Ønsker virkelig UNIOs medlemmer å risikere å sløse bort dette Kinderegget?

Frontfagsmodellen gir oss store gevinster. Denne modellen er selve kjernen i den norske samfunnsmodellen. Og selv om det kanskje kan høres rart ut sånn umiddelbart, så er måten vi forhandler lønn på i Norge en av de viktigste årsakene til at vi lever i et likestilt samfunn med små forskjeller, høy sysselsettingsgrad, og til at vi har arbeidsplasser og bedrifter med høy grad av omstillingsevne og innovasjon, som også er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet.

I kjølvannet av pandemien har diskusjonene om hvorvidt enkeltgrupper bør få høyere lønnsvekst, florert. Men bakgrunnen for den høye velferden og lave arbeidsledigheten vi har i Norge, er nettopp at lærere, sykepleiere og flere andre samfunnskritiske yrkesgrupper i offentlig sektor godtar at de ytre rammene for lønnsforhandlingene deres settes gjennom lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri.

Konkurranseutsatt industri omfatter norske eksportbedrifter som er utsatt for høy konkurranse, særlig fra utlandet, og som derfor ikke kan bestemme prisene på produktene sine selv. Dersom for høy lønnsvekst bidrar til at norsk industri ikke lenger klarer å konkurrere med utenlandske aktører med et helt annet lønnsnivå enn det vi har i Norge, så betyr det på sikt færre arbeidsplasser her til lands – og at hele den økonomiske kaka som vi har å fordele mellom oss, blir mindre. Det betyr også at lønnsveksten for dem som jobber i offentlig sektor på sikt, må ned.

Figurene taler sitt. Figur 1 viser at norske industrilønninger siden 2000 har steget systematisk mer enn blant våre handelspartnere fram til oljeprisfallet i 2014. Denne lønnsveksten har bakgrunn i tilsvarende høyere produktivitetsvekst enn i andre land. Årsaken er at vår industri er verdens mest teknologitunge, verdikjeden fra råstoffet vårt utnyttes maksimalt, kapitalinvesteringene er i verdenstoppen og omstillings- og organiseringsevnen er eksepsjonell.

Tenk å være så heldige å kunne ha lønnsveksten sin knyttet til denne sektoren. Figur 2 viser at så heldige har de offentlig ansatte vært. Det er ikke slik at de offentlig ansatte i stat, kommune og helseforetakene har blitt holdt nede. Tvert om. Frontfagsmodellen har løftet dem. Årslønnen til ansatte i helseforetakene er 107 prosent høyere enn i 2001. Dette er faktisk 4 prosentpoeng høyere enn i industrien innen NHO-området, som utgjør frontfaget. Kommuneansatte ligger nesten 2 prosentpoeng over, og statsansatte nesten 3 prosentpoeng over.

Figur 3 viser at lønnsveksten til de offentlig ansatte i Norge ligger skyhøyt over andre sammenliknbare land. Fra 2007 til 2018, som vi har data for, var deres lønnsvekst på hele 45 prosent. Bortsett fra i Tyskland, som har opplevd en helt spesiell gullalder i denne perioden, har de offentlig ansatte i andre land hatt mye svakere lønnsutvikling. Frontfagsmodellen har æren for det. Både for den høye norske økonomiske veksten, og for at offentlig ansatte får ta del i den.

Forutsetningen for at den norske modellen skal fungere er høy organisasjonsgrad på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Men høy organisasjonsgrad gir også gruppevis styrke, og det kan være fristende å bruke denne styrken til å kreve høyere lønnsvekst enn andre. Dette ser vi tendenser til i det offentlige ordskiftet nå. Men alle kan ikke få mer enn andre, for det er den totale verdiskapingen i Norge som legger føringene for hvor mye lønnsvekst vi har å fordele på alle arbeidsfolk. For oss i LO, som representerer nesten en million arbeidstakere, er denne sammenhengen helt avgjørende for oss å løfte, også i forkant av det kommende lønnsoppgjøret.