Sammen for kvinners rettigheter

Det sier nestleder i LO, Peggy Hessen Følsvik.  

Denne uka har en delegasjon fra LO møtt fagbevegelsen fra Eswatini (tidligere Swaziland), Zimbabwe og Sør-Afrika.  

LO har i flere år samarbeidet med fagbevegelsen i det sørlige Afrika for at flere kvinner skal gå inn i fagforeningene og politikken og ta ledende posisjoner.  

Målet med møtene i Johannesburg var å finne ut hva som hindrer kvinner i å ta posisjoner, og hvordan samarbeidet kan legge tilrette for at flere kvinner faktisk gjør det framover.   

Vanskelig, men vi har ikke mistet håpet 

Kvinner er rangert som annenrangs borgere og menn er ikke vant til at kvinner har makt. Som kvinne må man tåle mye hets, og seksuell trakassering er utbredt. Derfor slutter mange kvinner etter kort tid, forteller internasjonal sekretær i Sør-afrikanske COSATU Sonia Mabunda-Kaziboni.  

COSATU har nå fått en leder som er kvinne, men både fagbevegelsen og politikken er fortsatt dominert av menn.  

Det går sakte framover. Vi har blant annet en helt ny og mer detaljert strategi mot seksuell trakassering, forteller Mabunda-Kaziboni.  
Sikkerheten er dessuten en alvorlig utfordring for kvinner og jenter. En kvinne blir drept hver 3. time i Sør-Afrika.  

Ifølge statistikk fra Verdens helseorganisasjon er sannsynligheten for å bli drept som kvinne eller jente 4.8 ganger høyere enn den gjennomsnittlige risikoen på verdensbasis.   

I Eswatini, det som tidligere het Swaziland, forteller prosjektleder Zodwa Lukhele at det er vanskelig å motivere kvinner til å ta verv:  

Selv de som vi har gitt opplæring, hopper av etter kort tid. Da må vi lære opp nye, men vi mister ikke håpet og fortsetter, sier Lukhele.  

Årsakene finner man både i kultur og tradisjon. Mye av aktiviteten i fagforeningene legges for eksempel opp etter menns vaner. For mange kvinner er det vanskelig med møter på kveldstid. Både i Sør-Afrika og Eswatini ender kvinner ofte opp med å stemme på menn når det er valg til posisjoner, istedenfor å stemme på hverandre.  
Jeg har sett mange ganger at kvinner som har opplæring til å ta posisjoner, hjelper menn i deres kampanjer istedenfor, forteller Mabunda-Kaziboni.  

Fødende må bære 20 liter vann

I Zimbabwe er den økonomiske og politiske situasjonen enda verre enn den var under diktatoren Robert Mugabe. Arbeidsledigheten har steget fra et skyhøyt nivå, samtidig som lønningene og pensjonene har stupt og landet igjen er inne i en periode med hyperinflasjon.  

En pensjonist som for et halvt år siden fikk det som tilsvarer 80 dollar i måneden, får nå utbetalt det som tilsvarer 4 dollar. Samtidig har prisen for et brød steget fra 1 til 15 dollar. 
Ved sykehusene finnes det ikke medisiner, og legene er i streik. Kvinner som skal føde må ta med seg 20 liter vann, 10 liter bensin og alt annet de trenger selv. 

For de fleste kvinner handler det nå kun om å overleve og forsørge familien. Myndighetene driver dessuten en brutal forfølgelse av fagforeningsledere, og det har skremt mange kvinner bort, forteller leder for ZCTUs kvinnekomite Miriam Katumba. 

– Kvinner kan 

Utfordringene er altså store. Men et tiltak som har vært relativt vellykket er en modell fra Norge. «Kvinner kan» er utviklet for at flere kvinner skulle føle seg trygge nok til å ta tillitsverv. «Kvinner kan» støttes av Arbeiderpartiet, Norsk Folkehjelp og LO.  

Mens bistandsprosjekter sjelden lykkes dersom initiativet ikke kommer fra lokale, har denne norske modellen vært en suksess både på Balkan, blant flyktninger i norske mottak, Myanmar og her i det sørlige Afrika, forteller Claudio Feo, regionsjef for Norsk Folkehjelp i Sør Afrika.  

«Kvinner kan» skaper engasjement og aktivitet på lokalt plan. Det er kvinnene selv som styrer innholdet. Jeg er glad for at dette verktøyet gir resultater så mange steder, avslutter Hessen Følsvik.