Nye tall viser at ulikhet akselererer i skyggen av pandemien

ILO er FNs arbeidsorganisasjon og den eneste som er trepartssammensatt, det vil si at arbeidsgiverne, arbeidstakerne og myndighetene sitter sammen. De har overvåket utviklingen i det globale arbeidslivet i lys av utbruddet av Covid-19 gjennom 2020 og lanserer nå helt nye tall.

Urovekkende tall
Dessverre viser tallene at utviklingen ikke har bedret seg siden forrige rapport kom i juni, tvert om har ILO måtte ytterligere oppjustere anslagene på tapt arbeid, og det i fra allerede svært alarmerende nivåer.

Det ble i juni estimert at tallene for andre kvartal ville vise et fall i antall utførte arbeidstimer på 12.1 prosent. Nå når fasit foreligger viser det at anslaget var for forsiktig. Det reviderte tallet viser et fall på 17,3 prosent. Dette tilsvarer 495 millioner heltidsstillinger, det er 95 millioner flere enn først antatt. Dersom restriksjoner lettes gradvis utover høsten, forventes det at tallet synker noe, men dette er usikre estimater ettersom ingen vet hvordan smittebildet utvikler seg de neste månedene. Anslagene er derfor mindre optimistiske for det siste kvartalet i 2020 enn de var i sommer. Det er derimot viktig å merke seg at dette ikke er arbeidsledighetstall, men tall basert på uvirksomhet grunnet restriksjoner.

Lønnsinntektene har sunket med 10.7 prosent
Dette igjen fører til at inntekt fra arbeid synker dramatisk, og det samme gjør skatteinntektene. Dette rammer hardere i land der en allerede mangler nok ressurser i utgangspunktet til å yte tilstrekkelig støtte og hjelp.

Størst fall ser en i land med lav eller middels inntekt. Og fallet har akselerert raskere enn det ble beregnet tilbake i juni. I rene tall ser en at lønnsinntekt har sunket med 10.7 prosent, det utgjør rundt 33 billioner kroner.

Krisen rammer ulikt
Land som allerede var i krise før pandemien blir ekstra hardt rammet. Dette blir forsterket av hvilket handlingsrom ulike lands myndigheter har til å sette inn mottiltak gjennom ulike økonomiske stimulerings- og støtteordninger.

Tallene viser klare sammenhenger: Jo større økonomiske støtte- og stimuleringsordninger i form av ulike krisepakker myndighetene har iverksatt, jo mindre er fallet i antall arbeidstimer.

Slike kriseordninger for å holde i gang økonomien og hindre arbeidsledighet har vært konsentrert rundt rike høyinntekstland, fattigere land har en mye mer begrenset mulighet til å gjøre det samme. Dermed bidrar dette til å forsterke og øke ulikhetgapet mellom regionene og landene.

Dette kommer i tillegg til at mange av utviklingslandene allerede har manglende sosiale beskyttelsesordninger for innbyggerne. Mange av disse står enda svakere nå, da mye av de offentlige midlene tidligere brukt på sosial beskyttelse har blitt omdisponert til arbeidsmarkedsrettede tiltak.

Ikke mye som skal til for å utjevne mye av ulikhetene
Generalsekretær i ILO Guy Ryder uttaler i forbindelse med lanseringen av de nye, oppdaterte tallene at:

-På samme måte som vi må mangedoble vår innsats for å bekjempe viruset, må vi handle like raskt og like proporsjonalt for å motvirke og overvinne de økonomiske, sosiale og sysselsettingsmessige konsekvensene. Dette inkluderer å videreføre støtte til arbeidsplasser, næringsliv og inntekt.

I følge ILO er det ikke mye som skal til for å tette store deler av dette gapet. For å løfte utviklingslandene opp til samme nivå, og dermed få samme effekt for ulike støtte og stimuleringsprogram som de rikere landene har iverksatt, og tilsvarende lavere tapte antall arbeidstimer, vil det kreve 1 prosent av den summen allerede stilt til rådighet i og for de rikere landene.

Generalsekretæren slår fast:  -Når FNs generalforsamling nå går av stabelen er det med et presserende behov for å stake ut en global strategi for innhenting gjennom dialog, samarbeid og solidaritet. Ingen land og ingen regioner kan overvinne denne krisen alene.

Les mer og finn rapporten her