Den tunisiske vinteren

Det som ofte refereres til som «den arabiske våren» ble sparket i gang i Tunisia i 2011 med protester og krav om bedre levekår og medbestemmelse. Protestene spredte seg raskt til Egypt, Libya, Syria, Jemen og Bahrain, men det er kun i Tunisia at den arabiske våren faktisk resulterte i reelle og varige demokratiske endringer. Etter 2011-revolusjonen kom en ny grunnlov på plass i Tunisia i 2014, og landet fikk mange nye institusjoner. Endringene ble gjort mulig takket være et sterkt sivilsamfunn, med «Kvartetten for nasjonal dialog» i spissen, som senere ble tildelt Nobels fredspris i 2015.

Men hverdagen ble straks krevende. Grunnlovsendringene flyttet makt fra presidentskapet til parlamentet, men samarbeidsklimaet ble vanskelig, også mellom presidenten og statsministeren(e). Politiske fraksjonsspill, steile fronter, hyppige bytter av ministre og rene slåsskamper i parlamentet ble snart en del av hverdagen, og det ble vanskelig å få gjennomført politiske saker. Samtidig føler mange tunisiere at man ikke fikk det nødvendige bruddet med det gamle regimet. Flere fra den politiske eliten fikk beholde sine privilegier og innflytelse. En alvorlig økonomisk krise har preget landet i flere år, og har blitt betydelig forverret med koronakrisen. Arbeidsledigheten er nå på om lag 18 prosent (mot 12 prosent før 2011-revolusjonen), og langt høyere blant unge utenfor de store byene og kvinner. Landet har høy gjeld, og lønnsvekst har gjennom flere år blitt spist opp av høy inflasjon. Lønningene i særlig privat sektor er for lave til å kunne leve av, og mange unge må sette livet på vent. Tunisia ser seg nå nødt til å ta opp et nytt lån fra det Internasjonale Pengefondet, som stiller en rekke krav som særlig vil påvirke arbeidere i offentlig sektor. I tillegg står landet overfor økte sikkerhetsutfordringer på grunn av terrortrussel og stor fare for radikalisering blant desperate ungdommer. Flere tusen har vervet seg som fremmedkrigere de siste årene. Koronakrisen kom på toppen, med overfylte sykehus og tidvis en av de høyeste dødsratene i verden. Store demonstrasjoner mot regjeringens pandemihåndtering og vaksinering fylte etter hvert gatene.

I juli 2021 valgte den sekulære og uavhengige presidenten, Kais Saied, å sparke landets regjering og midlertidig stanse parlamentets arbeid. Portforbud fulgte. Flere parlamentarikere og ledere for institusjoner fikk reiseforbud. For få dager siden oppløste han også høyesteretten. Mange tunisiere, inkludert vår søsterorganisasjon den tunisiske landsorganisasjonen, Union Générale Tunisien du Travail (UGTT), støttet presidentens grep 25. juli. Men med stadig økende press på uavhengige institusjoner ble den første støtten etter hvert snudd til kritikk, inkludert fra fagbevegelsen. Mange er nå bekymret for menneskerettighetssituasjonen i landet.

Presidenten har forankret de sterke virkemidlene i Grunnloven, som gir ham makt til å ta nødvendige grep dersom det er overhengende fare for nasjonens eksistens. Men unntaksordninger av så stort omfang bør, selv der de er nødvendige, være kortvarige og forholdsmessige. Det er de ikke lenger i Tunisia. Han har fått støtte fra flere arabiske land, særlig Gulfstatene. Blant tunisiere flest har presidenten også stor støtte, særlig blant unge som føler seg sviktet av institusjonene og eliten som kom på plass etter 2011-revolusjonen. Men virkemidlene oppfattes nå av brede grupper som å ha gått for langt.

Tunisia trenger nå på nytt å ta fram de verktøyene de i sin tid ble kjent for. Dialogprosessen som ledet fram til ny grunnlov i 2014 hadde utgangspunkt i veletablerte forhandlinger og dialog mellom partene i arbeidslivet. De samme partene inngikk i kvartetten sammen med Advokatforeningen og Menneskerettighetsorganisasjonen. Tunisisk fagbevegelse har sagt at de har lært mye av det norske partssamarbeidet, forhandlingene og samarbeidet med oss i LO. Vi er klare til nye samarbeid og, hvis det trengs, å bidra til å få prosessen på riktig spor igjen. Men mange flere må nå trå til fra det internasjonale samfunnet. Pengefondet og Verdensbanken må gi støtte, uten vilkår som øker fattigdommen, polariseringen og uroen. Hvis ikke, kommer Gulfstatene inn.

Norske myndigheter bør bidra til overgangsstøtte. EU og andre europeiske aktører må bidra i en overgangsfase. Og all hjelp og støtte må innrettes slik at partene i arbeidslivet engasjeres og inkluderende dialogprosesser gjenetableres. Siktemålet må være å skape jobber med en lønn til å leve av for de mange ungdommene som nå har mistet håpet.

Det vil være mange land som trenger hjelp etter pandemien, men Tunisia er i en særstilling. Hvis Tunisia kollapser, blir det ille for de millionene som bor der, og det vil ha ringvirkninger for naboland og regionen, med etterfølgende flyktningstrømmer for Europa. Vi har ikke råd til å overse dette. Hvis vi virkelig mener alvor når vi snakker om å hjelpe til i nærområder og med investeringer som kan forhindre de største krisene er det her og nå vi må handle. Presidenten og partene må lage et veikart for Tunisia, men det bør omverdenen også gjøre. Vi har ikke råd til å overse dette.

Peggy Hessen Følsvik, Peggy Hessen Følsvik, LO-leder