Oppstart av LOs boligpolitiske utvalg

Fredag 19. februar ønsket LOs 2. nestleder, Roger Heimli, velkommen til oppstartsseminar for LOs nyetablerte boligpolitiske utvalg.

Utvalget koordineres og ledes av LO og består av Fagforbundet, Fellesforbundet, NTL, Handel og kontor, Fellesorganisasjonen, samt NBBL og Leieboerforeningen. Mandatet utvalget har fått er å koordinere og sammenstille boligpolitisk arbeid som foregår i LO-forbundene og arbeide for å konkretisere målene som skisseres i handlingsprogrammet og bidra til kunnskapsheving om boligpolitikk.

I løpet av våren skal utvalget ta for seg ulike dimensjoner ved boligpolitikken og få oppdatert kunnskap og faglige innspill om utfordringer med dagens boligpolitikk. Utvalget skal utforske mulighetene for å finne sammen om mulige politiske grep og løsninger for å utvikle en felles boligpolitisk plattform frem mot høsten og stortingsvalget.

Overordnet temaet for oppstartsseminaret for boligpolitisk utvalg var «Bolig og fagbevegelsen». Hva er fagbevegelsens rolle, og hvordan henger boligspørsmål sammen med vårt øvrige arbeid? Hva har boligpolitikk å si for bosetning, velferd og arbeid i hele landet?

Hannah Gitmark satte startskuddet for temamøteserien og det faglige påfyllet med et overordnet fugleblikk på det norske boligmarkedet i 2021. Hun skisserte utfordringene vi står ovenfor og hvordan disse er tett knyttet til sosial og økonomisk ulikhet.

Jardar Sørvoll var invitert for å gi oss et historisk bakteppe og forståelse for utviklingen i norsk boligpolitikk og fagbevegelsens rolle i utformingen av politikken. I sin presentasjon «100 år med arbeiderbevegelse og boligpolitikk» pekte Jardar på lærepunkter fra historien.

Trude Risnes og Lillian Hatling, rådgivere ved Distriktssenteret, avsluttet seminaret med innsikt i boligutfordringene man strever med i «Bygde-Norge» og gav utvalget innsikt i hvordan boligutfordringene utfolder seg på nasjonal basis i både by og land.

Dyktige og engasjerte innledere

«Det norske hjem» - Hovedutfordringer med dagens boligpolitikk

Hannah Gitmark, forfatter av «Det norske hjem» (2020) og fagsjef i Agenda

Fra en sterk offentlig styring har man overgitt boligspørsmålet til ulikhetsskapende og ustabile markedskrefter som skaper sårbarhet for den norske økonomien og det norske samfunnet. Over noen tiår har det skjedd en drastisk endring fra å se på boligen vår som et grunnleggende velferdsgode til å tenke på bolig som investerings- og spekulasjonsobjekt, og nå merkes konsekvensene svært tydelig.

Vi har i dag et boligmarked som nå tapper resten av samfunnet for penger som kunne vært brukt på å investere i produktiv virksomhet og en grønn omstilling av samfunnet. Gunstige boliglån og skattefradrag har satt Norge på gjeldstoppen i Europa og truer den finansielle stabiliteten. Store deler av arbeidskraften har ikke råd til å bo i nærheten av sitt arbeid på grunn av situasjonen på boligmarkedet. Selv om politikken har lagt opp til en «eierlinje», der alle skal eie sin egen bolig, faller andelen som eier.

Vi befinner oss i en situasjon der en fjerdedel av den norske befolkningen ikke har tilstrekkelig inntekt, sparepenger eller arv for å kunne ta del i godene ved å eie sin egen bolig. Denne ulikheten er godt illustrert av inntektsskjevheten i andelen nordmenn som leier. Av tiendedelen i Norge med lavest inntekt leier 64 prosent, mens av de som befinner seg i toppdesilen med høyest inntekt er andelen som leier 1 prosent.

Det er på høy tid at politikerne igjen stabler på beina en boligpolitikk for alle. Nå må vi revurdere skattegodene til boligeierne og sikre en langt jevnere fordeling av boliger og boligformue.

Her kan du høre Hannah snakke om sin bok «Det norske hjem» og boligpolitikk på Agendas podkast «Noen har snakket sammen». 

100 år med arbeiderbevegelse og boligpolitikk – Hva kan vi lære av historien?

Jardar Sørvoll, forsker og historiker ved OsloMet

Arbeiderbevegelsen var en helt sentral aktør og initiativtaker da en aktiv boligpolitikk ble meislet ut og iverksatt for å løse den prekære bolignøden som preget Norge i mellomkrigstiden. Resultatet av denne politikken er at langt de fleste i dag eier en bolig i god standard.

Den sosialdemokratiske boligpolitikken hadde i sin storhetstid etter krigen mål om en høy og stabil boligbygging subsidiert gjennom statlige virkemidler. Det var viktig at subsidiene skulle gå til nye boliger, og ikke eksisterende, for å ikke virke prisdrivende. Man tok hånd om ikke-kommersiell boligforsyning i kommunene etter selvkostprinsippet og regulerte boligmarkedene strengt. Førende for politikken var det at man satset på en kooperativ og individuell eierlinje som skiller seg fra den markedsorienterte eierlinjen i dag.

Gradvis gikk etterkrigstidens boligpolitikk i graven som historisk sett kan betraktes som både kaotisk og mangefasettert. Drivkraft for endring kom både nedenfra med beboerne, og ovenfra med politiske og byråkratiske eliter. Det var påtrykk for liberalisering fra den private bolig og banksektoren, og det var press fra ytre faktorer som økonomiske konjunkturer, økonomisk politikk og internasjonale ideologiske strømninger.  Boligpolitikken ble på mange måter offer for sin egen suksess. Folk flest hadde fått en god boligstandard og så det ikke lenger som nødvendig med en sterk statlig og ressurskrevende boligpolitikk.

«Den nye boligpolitikken» er preget av selektive og behovsprøvde subsidier fremfor etterkrigstidens generelle subsidier. Vi har en kommersiell markedsbasert boligforsyning der det før var en ikke-kommersiell boligforsyning. Kommunene er fortsatt planmyndighet, men utbyggerne har langt større makt til å diktere standard, utforming, volum og beliggenhet på boligene som bygges i dag. Eierlinjen har endret form til en markedsindividualistisk linje hvor man selv må sørge for å komme inn på markedet, etablere seg og tilstrebe en posisjon. Deretter står man helt fritt til å høste godene av å eie på boligmarkedet, - uavhengig av hvordan gevinstene har oppstått.

På grunn av de store endringene i boligsituasjonen og den politiske tilnærmingen har ikke boligpolitikken i dag har den samme gjenklangen i fagbevegelsen. Boligpolitikken kan derfor betegnes som en av sosialdemokratiets såreste punkt fordi mange på venstresiden i politikken ikke lengre kjenner seg igjen i den politiske styringen av sektoren. Sektoren oppfattes som langt fra å harmonere med sosialdemokratiske honnørord som ‘rettferdig fordeling’.

Fagbevegelsen må bestemme seg for hvilken rolle man selv skal spille i boligpolitikken i dag. Kunne man tatt en mer aktiv rolle og brukt sine økonomiske muskler til å bygge eller finansiere boliger for medlemmer?

Fagbevegelsen må både ta stilling til den boligsosiale politikken rettet mot vanskeligstilte og vilkår for de som står utenfor, men ønsker seg inn på boligmarkeder i sentrale områder. Da må man også huske på de enslige, og ikke bare par og familier. Fagbevegelsen må spørre seg om dagens fordeling av byrder og goder i boligsektoren rimelig. Burde man være med på å igjen løfte debatt om omfordelende boligbeskatning?

Jardar Sørvoll har publisert en lengre artikkel om norsk boligpolitikk 1970-2015 i Arbeiderhistorie - årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek - som kan leses her. 

Skal alle bo i byer? Konsekvenser av dagens boligpolitikk for distriktene og norsk bosetning

Lillian Hatling og Trude Risnes, rådgivere ved Distriktssenteret

Det har lenge vært et underkjent fenomen at markedskreftene har bidratt til boligmangel i distriktene og at dette nå ses på som en viktig barriere for å sikre spredt bosetning og arbeid som tar hele landet i bruk. Boligmarkedene er problematiske både i by og land. Prisveksten i pressområdene gjør boligene utenfor relativt mindre verdt og skaper større økonomiske forskjeller og boligmangel. Boligsituasjonen i usentrale strøk hemmer næringsliv, livskvalitet og økonomisk bærekraft.

Den demografiske utviklingen med eldrebølgen i distriktene bidrar sterkt til at dagens boligtilbud ikke svarer til boligbehovet. Eldre ønsker ofte ikke å flytte på seg, men i tillegg sitter de også ofte fast i boliger som er lite egnet for alderdommen uten alternative botilbud i nærmiljøet. Når eldre blir låst til boligene hindrer dette sirkulasjon og investeringsvilje i boligmarkedet. Unge som ønsker å etablere seg på bygda står dermed ovenfor et svært ensidig og begrenset boligtilbud dominert av selveide, spredt beliggende eneboliger. Det mangler med andre ord variasjon i boligtypologi og det er et stort behov for flere tilgjengelige og sentrumsnære leiligheter til eie og leie for både eldre og yngre.

Det koster det samme å bygge hus på bygda som i byen. Til tross for lavere tomtepriser er likevel gapet stort mellom verdien på brukte og nye boliger og man står ovenfor en stor risiko for å «tape» økonomisk ved å bygge usentralt. En lav markedsverdi gjør det også vanskelig å få banken til å bidra med finansiering for utbyggere og selvbyggere. Denne markedssvikten fører til «innlåsingsmekanismer» og hindrer mobilitet i befolkningen. Samtidig skjer ofte bruktboligkjøp på gjennom nettverk og uformelle kanaler som vanskeliggjør inkludering av nye innbyggere.

Markedssvikt gjør at det offentlige må ta en større rolle i samfunnsutviklingen, men her er det også store utfordringer knyttet til kapasitet og kunnskap. Små kommuner med få administrativt ansatte fokuserer først og fremst på drift av de offentlige tjenestene. Ofte har man hverken økonomiske ressurser eller kompetanse til å tenke helhetlig boligplanlegging som del av den lokale samfunnsutviklingen. Til sammen har man i dag barrierer som har skapt negative spiraleffekter som hindrer tilflytting og opprettholdelse av folketallet i usentrale strøk.

En fremtidsrettet, attraktiv og bærekraftig boligpolitikk handler om å styrke kommunenes evne til å fylle det boligpolitiske handlingsrommet ved å koble sammen sin velferdspolitiske og utviklingsrettede rolle. Man må sørge for tilstrekkelige statlige virkemidler som tar distriktspolitiske hensyn. Herunder mer bruk av Husbanken som et mer allsidig boligpolitisk verktøy med egne boligprogram for distriktene. Kanskje bør det vurderes innføring av skattefritak for utleieboliger jamfør anbefalinger fra Distriktsdemografiutvalget?

Les mer om Distriktssenterets arbeid med bolig og bomiljø. Her finner du utredningen fra Distriktsdemografiutvalget. 

Veien videre

Innledningene satt rammene for gode diskusjoner i utvalget. Fremover skal utvalget gå dypere inn i materien og sette ulike boligpolitiske temaer under lupen. Først ut skal vi høre hva økonomene og forskerne tenker om boligmarkedet og prisutviklingen.