LOs boligpolitiske utvalg: Bolig, ulikhet og politisk diskurs

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å få flere nyheter om boligpolitikk!

Det får konsekvenser for folks valg og muligheter når boligmarkedene er så forskjellige mellom sentrale og usentrale strøk. Når kjøp av bolig på bygda er en dårlig investering, mens det å kjøpe i byen er smart, er det kanskje ikke så rart vi nå ser boligmangel i distriktene der hjørnesteinsbedrifter roper om mer arbeidskraft.

Vi bør derfor stoppe opp og tenke grunnleggende rundt problemforståelsen av utfordringene som hefter ved boligsektoren i dag. Det mener en rekke samfunnsvitere som studerer boligsektoren og boligmarkedenes effekter på samfunnet. Forskning på den offentlige og politiske diskursen rundt bolig har vært langt mer fremtredende i andre land enn i Norge de senere år. De to samfunnsviterne som ble invitert til utvalget 30. april har forsket på dimensjoner ved den økende ulikheten og hvordan det påvirker oss som mennesker, hvordan det påvirker den offentlige debatten, det politiske landskapet og samfunnsutviklingen. Hovedbudskapet er at vi må plukke av oss skylappene og bli bevisste de grunnleggende og ideologiske årsakene til den økende ulikheten i boligmarked. Først da kan vi skape en fungerende boligsektor for alle.

Alf Jørgen Schnell, samfunnsgeograf, journalist i Plan og medstifter av Kritisk bynettverk vant pris for sin nyskapende masteroppgave i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo i 2020. Han forsket på hvordan og hvorfor dagens unge identifiserer seg som ‘førstegangsetablerere’ og setter seg i stor gjeld for å få råd til å kjøpe sin første bolig. Hans analyse viser at dagens diskurs er et resultat av bevisste kampanjer, med både normative og politiske føringer. Alf Jørgens formidling om boligsektoren representerer en måte som til dels bryter med en del gjengse oppfatninger om bolig. Han har fått oppmerksomhet, kanskje særlig blant unge som kjenner seg igjen i de nye problemstillingene han setter opp.

Statsviter og spesialrådgiver i fagforbundet Bente Aasjord er født og oppvokst i Steigens havgap hvor hun flyttet tilbake på starten av nitti-tallet. I en årrekke har hun vært en tydelig distriktspolitisk stemme og opptatt av å løfte problemstillinger som har gått det offentlige ordskifte hus forbi. De siste årene har hun fordypet seg i problemstillinger rundt geografisk ulikhet og polarisering i det politiske landskapet som følge av større skiller mellom sentrum og periferien. Hun mener man har undervurdert hvordan disse skillene er drevet frem av et ulikhetsskapende boligmarked. Bente publiserte i fjor (2020) kapittelet «Den tause ulikheten» i boken «Distriktsopprør», der hun peker på sammenhengen mellom de nye ulmende distriktsoppgjørene og den økende ulikheten i boligverdier og formue. Hun fremholder at fortellingen om ulikhet har vært alt for konsentrert rundt utfordringene i byene og mener man nå har store kunnskapshull å tette om den geografiske ulikheten i Norge.

«BOLIG SOM INVESTERINGSOBJEKT OG ETABLERINGSPROSJEKT»

Alf Jørgen Schnell, samfunnsgeograf, journalist i tidsskriftet Plan og medstifter av Kritisk bynettverk

I 2017 var det en stor debatt rundt ordningen Boligsparing for ungdom (BSU) fordi ny kunnskap viste at ordningen kunne oppfattes som urettferdig og forskjellsskapende for unge som skal inn på boligmarkedet. Dette er fordi det er tallfestet at ordningen først og fremst kommer til nytte for allerede ressurssterk ungdom.

Likevel har regjeringen gang på gang grepet til BSU ordningen når boligprisene har steget og hindret unge fra å entre boligmarkedet. Når boligprisene steg med historiske nivåer var beskjeden klar: Når boligprisene stiger må unge spare mer i BSU. «Det kan være vanskelig å komme inn på boligmarkedet på grunn av høye boligpriser og egenkapitalkrav. En utvidelse av ordningen vil gjøre det mer lønnsomt for unge å spare til bolig.» sa Siv Jensen i en pressemelding fra Finansdepartementet i 2015. Men det motsatte skjedde og BSU-sparingen gikk ned.

Kanskje kan man forstå politikken på bakgrunn av at ordningen er svært populær selv om den er forskjellsskapende. Likevel kan det være slik at debatten om BSU tilslørte andre viktigere og mer grunnleggende debatter og perspektiver. Når begynte man å snakke om boligsparing på et slikt i nivå i det politiske ordskiftet?

Spareordninger for allmennheten har vært et typisk paternalistisk fenomen innen liberal individorientert ideologi, helt fra Norges førstesparebank ble opprettet i 1822: Man skulle lære opp allmuen til å ta vare på seg selv. Ulike spareordninger har særlig vært en kjernesak for partiet Høyre gjennom hele forrige århundre for å hegne om «selveierdemokratiet». De fikk politisk gjennomslag for sparelinjen og kan hevdes å stå for den grunnleggende arkitekturen for BSU-ordningen med skatteinsentiver for økt sparing.

BSU kan altså sees inn i en større historisk kontekst der begrepene «ungdom i etableringsfasen» og «førstegangsetablerer» fikk vind i seilene fra 80-tallet som følge av den storstilte markedsvendingen av boligsektoren: Boligkjøp ble et stadig mer individualisert ansvar for hver enkelt. Staten skulle begrense seg til å hjelpe de som ikke får til å «komme inn» på boligmarkedet og hegne opp om at enhver burde ha mål om å selv klare å klatre opp på boligstigen og gjøre boligkarriere «før det blir for sent» og de faller utenfor som følge av stigende boligpriser. 

Nyere ordninger som små, lavkvalitets «førstegangsetablerer-boliger» og leie-til-eie ordninger følger akkurat samme logikk: Vi må hjelpe de unge å komme inn på boligmarkedet så de selv kan klatre vider på stigen og bygge seg en boligformue ved å «spare» i egen bolig. Kanskje er det nå gått såpass langt og blitt såpass dyrt å komme inn i markedet at vi bør begynne å stille det motsatte spørsmålet: Hvordan kan vi hjelpe unge ut av boligmarkedet hvis mål er å opprettholde verdistigningen på bolig?

Når det blir umulig å spare nok for å «etablere seg» gjennom et boliglån stopper BSU å være et rasjonalt tiltak, og blir heller et idelogisk fundert verktøy som skjuler klasseforskjeller: Det er ikke unge per se som sliter i dag, det er unge fra arbeiderklassen som ikke får ta del i boligfesten. Ingen av verktøyene som skal hjelpe unge inn på boligmarkedet vil dempe boligprisveksten, heller tvert imot!

Når den kommersielle eierlinja utraderer eierlinja sitter vi igjen med et reelt alternativ: Vi må igjen gjøre bolig til en rettighet og et politisk styrt ikke-kommersielt velferdsgode.

Alf Jørgen har i ettertid skrevet flere artikler i både fagtidsskrift og dagspresse som bygger på arbeidet han gjorde med mastergraden.

«DEN TAUSE ULIKHETEN»

Bente Aasjord, spesialrådgiver i Fagforbundet og skribent, foredragsholder og samfunnsdebattant

«Den norske ulikheten er i byene mellom de superrike og de fattige». Dette er og har vært den bærende fortellingen om ulikhet i både forskning og offentlig skifte. Realiteten er derimot at ulikhet øker både i og mellom by og bygd i hele vesten. En sterk årsak er et deregulert boligmarked.

I Norge finnes det lite forskning som tar for seg geografisk betinget økonomisk ulikhet spesielt, eller peker på hvorvidt sentralisering har generert økte forskjeller knyttet til boligpriser. Dette selv om Sparebank 1 viste i 2019 at det er dramatiske skillelinjer i boligpriser i Nord-Norge mellom sentrum og periferi: Prisene på bolig i Tromsø var i snitt nesten 800 pst høyere enn boligprisene i Berlevåg. En boligrapport for Norden, utarbeidet av Nordregio i 2020, viste at boligmangel, ukurante boliger og relativt lave boligpriser er et generelt problem på landsbygda i Norden.

Nordregio knytter problemene til dereguleringen av boligmarkedene. I Norge må en vesentlig innstramming i Husbankens rolle som i dag er redusert til boligsosiale formål for de mest utsatte i samfunnet. Data fra Danmark viser at boligprisforskjellene mellom by og land ikke var spesielt store før ulikheten tiltok med kraft fra tidlig 90-tall og prisene begynte å stige voldsomt i byene. Nord-regio fremholder at det er en voksende segregering i de nordiske husmarkedene.

Boligsektoren i Norden er «finansialisert» og «markedisert»: At bolig er transformert fra et bruksobjekt til et investeringsobjekt. Prisutviklingen har gjort boligbygging i distriktene irrelevant med en påfølgende boligmangel. Dette skaper tap som rammer mennesker, lokalsamfunn, arbeidsliv, næringsliv – og neste generasjon. Og med prisforskjeller for bolig på 7-8 ganger mellom sentrum og periferi: Hvor mange har reell mobilitet i arbeidsmarkedet?

Det er ikke lenger behov som styrer boligmarkedet. Det er spekulasjon og finansielle investeringsbeslutninger. Distriktsdemografiutvalget (2021) og en ny analyse fra Samfunnsøkonomisk analyse bekrefter boligmangelen som bidrar til å svekke rekrutteringen til offentlig og privat arbeidsliv i distriktene. At boligmangel i distriktene anerkjennes på Regjerings-nivå er en milepæl. Det er ikke bare forgubbing og fraflytting som forklarer at folketallet synker i distriktene. En medvirkende faktor til boligmangelen er at folk med boligformue i byene kjøper opp eiendom til fritidsboliger noe som svekker grunnlaget for å opprettholde skoler og andre offentlige tjenester for fastboende.

En enda mer alvorlig konsekvens av prisforskjellene er den strukturelle formuesulikheten boligmarkedet skaper. Bolig er blitt nordmenns aller viktigste sparegris. All den tid boligformue utgjør i overkant av 70 pst. av nordmenns formue er det soleklart at boligverdiforskjellene merkes. SSB viste i 2018 at boligmarkedet har generert en formuesulikhet i Norge som ikke har vært større på 60 år. Dette er hovedårsak til at den største aksen i formuesulikheten nå ligger mellom sentrum og periferi.

Boligmarkedet former i stadig større grad hvordan innbyggere ser politiske saker. Følelsen av å tape akterut skaper sinne og en polarisering av det norske politiske landskapet. For å kontre den negative utviklingen må vi først erkjenne kompleksiteten i boligproblemet og få frem den skjulte ulikheten mellom sentrum og periferi. Vi trenger gode studier og utredninger som synliggjør problemet. Deretter må fagbevegelsen og en ny regjering gå i bresjen for en ny boligpolitikk som forener by og land.

I fagbladet Samfunn og økonomi 1/2021 kan du lese Bentes artikkel «Bolig, ulikhet og mistillit».