I 2021 leier om lag tjue prosent av befolkningen, eller én million mennesker, boligen de bor i. Andelen leietakere har økt de siste årene etter som færre har råd til å kjøpe bolig med prisveksten som har vært.
Gapet mellom de som har kommet inn på boligmarkedet og de som står utenfor øker. Samtidig har lave boliglånsrenter, og gunstige skatteordninger for boligeiere, gjort kostnaden ved å eie betydelig lavere enn å leie. Sånn sett kan man si at de som leier subsidierer de som eier over skatteseddelen. I tillegg må de finne seg i dårlige rettigheter, usikre leiekontrakter, dårligere boforhold og som oftest mindre plass og privatliv.
For mennesker i mange livssituasjoner og faser kunne det å leie være et godt alternativ i perioder av livet, men leiesektoren i Norge har blitt nedprioritert i mange tiår. Lovverket som skal hegne om leietakernes rettigheter er utdatert. Det samme er den kommunale boligmassen som skal ta vare på de svakeste stilte blant oss. Vi har endt opp med en stor uprofesjonell privat leiesektor, og en strengt behovsprøvd og marginaliserende kommunal boligsektor. Barnefamilier blir bosatt i blokker med mennesker med rusproblemer eller psykiske lidelser, og nødvendig vedlikehold av boligmassen lar vente på seg. Flytting gang på gang rammer barn hvor mange blir nødt til å bytte oppvekstmiljø flere ganger. Samtidig holder ikke studentboligbyggingen tritt med behovet, og i det private markedet tjener mange gode penger på å hyblifisere boliger og leie ut knøttsmå rom til høy pris. Studentboliger er et viktig utdanningspolitisk tiltak for å bidra til å sikre lik tilgang til høyere utdanning i Norge. Det er tydelig at utfordringene knyttet til leiesektoren i Norge rammer barn og unge spesielt hardt.
Vi trenger en kraftig opprydding i leiesektoren. Norge er tjent med en leiesektor som svarer til befolkningens boligbehov og stiller med gode og trygge rammevilkår for leietakere. Dette ville skapt større mobilitet i bosetningen og kommet arbeidsliv og samfunnsliv til gode, kanskje særlig i distriktene hvor det nå er boligmangel mange steder med arbeidskraftsbehov. Vi trenger å dempe prisene og øke tilbudet i offentlig boligsektor slik at kommunale leietakere og studenter kan leve fullverdige liv uten å bruke det meste de har på husleie. Hvis leiesektoren kunne stilt med leieboliger som gode alternativ til å eie ville det kunne dempe presset på boligmarkedene og sørget for en mer bærekraftig utvikling av boligprisene.
Utfordringer ved utleie har konsekvent ligget på topplisten av henvendelser til Forbrukerrådet. Hanne Beth Takvam-Borge, jurist og forbrukerpolitisk rådgiver hos Forbrukerrådet, har derfor jobbet systematisk de siste årene for å kartlegge leiesektoren. I flere faggrupper har Hanne Beth bidratt til å produsere ny kunnskap og sammenstilt om situasjonen for leietakere til utvalget.
Slik leiesektoren er i dag har leietakere har for dårlige rettigheter i forhold til utleier. Dette skaper utrygge boforhold og mange konflikter. I Forbrukerrådets rapport fant de at hele 1 av 3 flyttet ufrivillig sist de flyttet og at 1 av 3 barnefamilier er usikre på om de får lov til å bli boende der de bor.
Forbrukerrådet mener det trengs en ny husleielov. Den må utformes med bakgrunn i en utredning og et lovutvalg som går i dybden av problematikken og undersøker hvilke endringer som er nødvendige.
Velferds- og likestillingsansvarlig i Norsk studentorganisasjon (NSO), Jonas Økland, jobber for bedre velferd og boforhold for landets studenter. Per i dag bor om lag femten prosent av de 250’000 studentene han representerer i en studentbolig under studentsamskipnadene. Hver høst står mange tusen studenter i kø uten å få tilbud om en bolig.
NSO mener det er et stort etterslep og behov for å bygge ut mer. Men de siste årene har ikke en gang de moderate utbygningsmålene til regjeringen blitt nådd. For å få til mer utbygging må finansieringsrammer, tilskuddsordninger og reguleringsflaskehalser i kommunene vurderes og tilpasses dagens virkelighet. Høye priser på leieboliger, også under samskipnadene som følger markedsprisene, gjør at studentene bruker uforholdsmessig mye av sin disponible inntekt på å bo.
Katja Johannessen har jobbet i flere år med forskning og formidling om kunnskap om kommunal bolig, blant annet ved By- og regionsforskningsinstituttet. Hun er i dag spesialkonsulent i Velferdsetaten i Oslo kommune samtidig som hun jobber med to boligsosiale emner på VID vitenskapelige høyskole.
Kommunale utleieboliger er et kommunalt virkemiddel for å sikre boliger til befolkningen som er vanskeligstilte eller har utfordringer på det kommersielle markedet. I Oslo er tre prosent av boligene kommunale, og over åtti prosent av boligene benyttes av vanskeligstilte husstander. Endringen av boligpolitikken på starten av åttitallet førte til en tydelig dreining i forvaltningen av den kommunale boligsektoren. Det er store variasjoner mellom kommuner og bydeler, men tildelingen av boliger er blitt stadig mer strengt behovsprøvd og markedsstyrt.
Boforholdene bærer sterkt preg av at ingen har valgt å bo i den tildelte kommunale boligen, at boforholdet er ment å være midlertidig og at kommunale boliger benyttes for svært ulike vanskeligstilte grupper. Utfordringene kan oppsummeres i stor gjennomstrømning, ufordelaktig beboersammensetning og en foreldet boligstruktur. I sum er det kommunale boligtilbudet et lite tilpasset hjelpemiddel til dagens behov og det er behov for å finne løsninger raskt. Likevel er det ingen enkel fasit.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
