Bolig - en tikkende ulikhetsbombe

Høy boligprisvekst i mange år har skapt store forskjeller blant folk. ¹ Økt ulikhet i boligformue har effekter på bosetning, arbeidsmarked og næringsutvikling.

Boligeierskap har lenge blitt sett på som et velferdsgode som utjevner forskjeller mellom folk. Fagbevegelsen var sentral i oppbyggingen av en aktiv og omfordelende boligpolitikk etter krigen. Det ble iverksatt en storstilt offentlig finansiert boligbygging for å motvirke bolignød og sikre gode boforhold for arbeiderklassen og de med lavest inntekter. Boliger ble sett på som et offentlig ansvar og en forutsetning for økonomisk utvikling og bosetning i hele landet. Gode ordninger og reguleringer sikret bolig til alle og selveierlinjen bidro til at boligverdiene kom store deler av befolkningen til gode. Fortsatt har vi en av de høyeste boligeierandelene i Europa.

På 80-tallet ble boligpolitikken endret i takt med en nyliberal økonomisk utvikling. I stedet for å se på boligsektoren som et velferdsgode, ble ansvaret for bolig individualisert. Samtidig ble boligsektoren finansialisert: Boligen ble et viktig investeringsobjekt som husholdningene ble oppfordret til å investere i. Verdiutviklingen på boliger i populære strøk steg i takt med at banksektoren ble deregulert, og boliglån utgjør nå en stor andel av bankenes inntjening.  I dag er Norge på gjeldstoppen. Husholdningene hadde i 2019 gjennomsnittlig gjeld tilsvarende 278 % av inntekten etter skatt. ² I mangel på annen boligpolitikk har myndighetene strammet inn på bankenes utlånsadgang, som særlig har rammet de med lavest inntekter og egenkapital.

Boligulikhet har en generasjonsdimensjon og en geografisk dimensjon. Det er et stort gap mellom etterkrigsgenerasjonene som fikk tilgang til et velferdsgode, og dagens unge som er tvunget til å ta opp stor gjeld for å komme seg inn på samme boligmarked. Forskjeller sementeres ved at foreldre med boligformue kan hjelpe sine barn opp på boligstigen, mens de uten foreldrebank må se at stigen trekkes stadig lengre opp. Manglende prisvekst i usentrale strøk har skapt en økende relativ forskjell mot priser i mer sentrale strøk. Dette har ført til manglende boliginvesteringer og påfølgende boligmangel der eksportinntekter og matsikkerhet skapes.

Fagbevegelsen må igjen kjempe for en fungerende boligsektor for alle. Da kommer vi ikke unna å kritisk vurdere markedsvendingen av sektoren og de fordelaktige skattegodene for boligeiere og utleiere. Offentlig sektor må igjen ta plass som en markedsregulerende aktør som sikrer alle en trygg bolig.

LO har nedsatt et utvalg som jobber med boligpolitikk. Pandemien har vist svakhetene i den overordnede økonomiske politikken som føres i dag. Nedgangen i renta har bidratt til økte boligpriser, der pengene sildrer til boligeiendom og spekulasjonsobjekter hvor de bidrar til å skape økonomisk ulikhet og potensielle prisbobler. En gjenreist boligpolitikk er sentralt for å gjøre økonomien vår mer robust og omstillingsdyktig for å løse fremtidens utfordringer.

Fotnoter

1 SSB ANALYSE 2018/18: FORMUESULIKHET I NORGE 1995–2016: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/formuesulikheten-oker

2 SSB Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger https://www.ssb.no/ifhus

LO-aktuelt

Denne teksten er også publisert i LO-aktuelt. LO-Aktuelt er et magasin for LO Norge og tillitsvalgte i LO-tilknyttede forbund. Siste digitale utgave av magasinet finner du her.