Følte seg alene

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Følte seg alene

Som nyvalgt hovedtillitsvalgt hadde Rune Astrup Lien fem andre tillitsvalgte i klubbstyret. Likevel følte han seg ganske alene.

Tillitsvalgtsåret

I anledning LOs tillitsvalgtsår har LO-AKtuelt en artikkelserie om de tillitsvalgtes arbeidsvilkår.  

Ragnhild Heyerdahl ragnhild@lomedia.no |
Svein-Yngve Madssen sym@lomedia.no

Rune Astrup Lien hadde vært hovedtillitsvalgt i drøyt to år og hadde fått en vanskelig sak i fanget. Klubben hadde i flere måneder jobbet for at en ung vikar skulle få fast jobb. Ja, de trodde faktisk ansettelsen var i boks. Så viste det seg at ledelsen ikke hadde tenkt å ansette kvinnen. Det var kommet inn en annen vikar som de heller ville ha. Samtidig var kvinnen som ønsket fast ansettelse, blitt gravid.

Astrup Lien kjente på et enormt ansvar. Han visste det ikke ville bli enkelt for kollegaen å få seg ny jobb de siste månedene av svangerskapet. Det handlet om hennes framtid, og det var han som måtte fikse det. Han ble liggende våken om nettene og tenke. Klarte ikke å slappe av på jobb. Kjente seg sliten.

En septemberdag i fjor gikk han så i møte med HR-sjefen. Han hadde forberedt argumentene godt og la an en konfronterende tone. Stemningen var spent, men ikke amper. HR-sjefen lyttet og sa hun ville komme tilbake til ham. Etterpå følte han seg helt tom. Han gikk inn på klubbkontoret og stirret i veggen i en time. Så gikk han hjem og ble borte fra jobb i én uke.

Trakk seg

Og med det slutter Rune Astrup Liens tid som hovedtillitsvalgt. Da han kom tilbake på jobb etter en ukes sykemelding, hadde han bestemt seg. Han orket ikke mer. Likevel var det så vidt han klarte å få fram budskapet til sin nestleder: At han ville trekke seg som hovedtillitsvalgt.

– Jeg hadde så mange tanker i hodet: Gjør jeg noe galt? Er det jeg som er feig? Var jeg egentlig egnet for jobben? I ettertid har jeg ikke angret overhodet. Jeg har det mye bedre nå.

Erfarne tillitsvalgte

Men hvordan ender en engasjert ung mann med hjerte for fagbevegelsen her, med å trekke seg fra vervet han to år tidligere hadde tatt fatt på med iver og lyst?

Vi spoler to år tilbake. Astrup Lien var 29 år og hadde ingen fagforeningserfaring, men som nyvalgt hovedtillitsvalgt gledet han seg til å ta fatt på oppgaven. Han hadde til og med sagt fra seg stillingen på kontoret i Laerdal Medical for å få lov til å gå inn i vervet som hovedtillitsvalgt for Industri Energi-medlemmene i bedriften. Han skolerte seg og gikk på alle kurs han kunne. Med seg hadde han fem avdelingstillitsvalgte i klubbstyret. De fleste av dem erfarne folk som hadde sittet i sine verv i mange år allerede.

Men arbeidet ble annerledes enn han hadde trodd. Ettersom Astrup Lien hadde frikjøp, kom alle saker til ham. Stort og smått. Hadde en av de avdelingstillitsvalgte fått et spørsmål om LO Favør-forsikringene, ble det tatt med til møtet i klubbstyret, forteller den tidligere hovedtillitsvalgte.

– Jeg følte at alt ble lagt på meg, sier han.

Flere verv

Som hovedtillitsvalgt for 120 medlemmer hadde Astrup Lien 100 prosent frikjøp, med bidro i sin avdeling når han hadde kapasitet. I tillegg kastet han seg ut i nye verv. Han ble med i Samarbeidskomiteen for Møbler og Laerdal, og i 2017 ble han valgt inn i Industri Energis landsstyre.

Etter hvert fikk han høre om misnøye blant enkelte medlemmer. Han var ikke synlig nok, han var ikke nok tilstede i produksjonen. Også fra de andre tillitsvalgte opplevde han å få kritikk. Dagsorden til møtene kom for sent, referater manglet.

– Hvis jeg gjorde feil, opplevde jeg å bli kritisert av de gamle traverne. De hadde rett i en del ting, men de gjorde heller ikke noe for å hjelpe meg.

Spurte han de andre, erfarne tillitsvalgte om hvordan lov- og avtaleverk skulle forstås, opplevde han at det var lite hjelp å hente. Da han skulle i sine første lønnsforhandlinger, prøvde han å få de andre tillitsvalgte til å ta en aktiv rolle. De hadde tross alt gjort dette flere ganger tidligere.

– Da fikk jeg høre at: «Det er du som er hovedtillitsvalgt nå». Vi var tre som gikk i forhandlingene, men jeg hadde følelsen av å gjøre det aleine.

Astrup Lien ble etter hvert mer og mer usikker på om han hadde støtte fra de andre. Han visste at noen var skeptiske til ham fordi han kom fra en kontorstilling.

– Det er et klart skille i bedriften mellom produksjonsarbeiderne og resten. Det er et oss og dem, og jeg brøt den grensen. Kanskje var det derfor de var skeptiske. Eller kanskje fordi jeg var ung og forholdsvis ny. Samtidig var det ingen andre som var interessert i å overta, sier Astrup Lien.

Halvparten føler seg alene

Følelsen av å stå alene som tillitsvalgt er ikke uvanlig, viser en undersøkelse som forskningsstiftelsen Fafo utførte for LO i 2018. Halvparten av de tillitsvalgte i undersøkelsen svarer at de helt eller delvis er enige i påstanden «Jeg føler meg ofte alene om oppgavene som tillitsvalgt».

Nesten hver tredje tillitsvalgt er rent faktisk eneste tillitsvalgt på sin arbeidsplass. Da kan veien til å føle seg ensom, selvsagt være kort. Men også de som har andre tillitsvalgte å støtte seg på, kan føle seg alene.

I undersøkelsen som Fafo har gjennomført, er det færre enn tre av ti som mener at oppgavene fordeles jevnt mellom medlemmene i klubbstyret. Nærmere 40 prosent opplever det motsatte, altså at oppgavene er ujevnt fordelt.


Tillitsvalgtåret

LO-sekretær, Terje Olsson

LO-sekretær Terje O. Olsson har selv vært klubbleder og har stor forståelse for at det kan være krevende å være tillitsvalgt, spesielt ute på de mindre arbeidsplassene hvor det kan mangle et godt klubbapparat.

– En av konsekvensene er at du kan møte veggen. Og da møter du den veldig hardt, advarer Olsson.

Han mener fagbevegelsen ikke har vært flinke nok til å ivareta tillitsvalgte som sliter.

– Du har ikke noe sted å gå. Og det er ingen andre som merker slitasjen og ser tegnene, kanskje utenom familien.

LO har vedtatt at 2019 skal være de tillitsvalgtes år. Målet er å løfte fram hverdagen til de tillitsvalgte. Og ikke bare de positive, men også de negative sidene, påpeker Olsson.

Han understreker betydningen av et godt apparat rundt de tillitsvalgte, både ute på arbeidsplassene og i regi av forbundet.

– Men dette er jo også et ansvar den tillitsvalgte har. Det er nok mange som går i den fellen at de skal ordne alt selv.

Olsson har tro på å skape arenaer hvor tillitsvalgte kan møtes på tvers av forbundsgrensene og bygge nettverk. Det har han selv erfart verdien av.

– Jeg var konserntillitsvalgt i et relativt stort firma og hadde god nytte av nettverket med konserntillitsvalgte. Her møtte jeg likesinnede. Det var folk jeg kunne ringe til når jeg kom opp i kinkige situasjoner. Det er utrolig viktig å ha noen snakke med som du kjenner, og som du vet er fortrolige, sier han om sine egne erfaringer.

Slik nettverk tror han er ekstra viktige for tillitsvalgte som føler seg alene ute på mindre arbeidsplasser.

– Vi må bli flinkere til å bidra til slike nettverk for alle grupper tillitsvalgte. Vi må også skape felles møtepunkter, understreker han.

Nettopp det håper han Tillitsvalgtåret kan bidra til. På tampen av året skal tillitsvalgte samles til en hel uke med forbundsvise kurs og felles arrangementer i LO-regi på Sørmarka konferansesenter.

Ønsket seg en mentor

Rune Astrup Lien skulle ønske han hadde hatt et annet apparat rundt seg. I begynnelsen var han aktiv og oppsøkende, og dro inn til forbundskontoret for å bli kjent. Han tenkte at han skulle få seg en mentor. En han kunne ringe til og få råd hos når han trengte det.

– Men det fantes ingen struktur for det. De jeg fikk snakke med der, sto ikke klar for å hjelpe en ung, lokal tillitsvalgt. Jeg følte at det ikke var så mye å hente.

Med den erfaringen Astrup Lien har nå, mener han nye tillitsvalgte, og særlig nye hovedtillitsvalgte, burde få mye tettere oppfølging fra forbundet.

– Å påta seg vervet som hovedtillitsvalgt på heltid var som å gå inn i en helt ny jobb. En jobb jeg ikke hadde skolering i, erfaring fra eller spesiell kompetanse for å utføre, sier Astrup Lien.

Spesielt det å håndtere den følelsesmessige påkjenningen var utfordrende.

– Som tillitsvalgt må du ofte ta rollen som en slags hobbypsykolog. Du skal håndtere saker som berører kollegaers liv, helse og framtid. Men ingen forteller deg hvordan du skal håndtere dine egne følelser.

– Jeg blir med deg

Etter at Rune Astrup Lien var ferdig med møtet med HR-sjefen den dagen i september i fjor, møtte han på en kollega som er tidligere tillitsvalgt. Han så nok sliten og oppskjørtet ut, og kollegaen spurte: «Hvorfor i all verden gikk du inn der aleine?»

– «Fordi jeg aldri har lært noe annet», svarte jeg. I ettertid har jeg tenkt at det var dette jeg savnet hele tiden, den personen som sa: «Ikke gå inn der aleine. Jeg blir med deg.»

Kjenner seg ikke igjen

LO-Aktuelt har snakket med Frank Johannessen som var nestleder i klubben og som nå har overtatt som hovedtillitsvalgt i Laerdal Medical. Han sier han ikke kjenner seg helt igjen i Astrup Liens beskrivelse, og at han heller ikke har den samme opplevelsen av å være alene nå som det er han som er hovedtillitsvalgt i bedriften.

– Når den hovedtillitsvalgte har 100 prosent frikjøp, og de avdelingstillitsvalgte ikke har det, må en regne med at de fleste oppgavene havner der. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i at de avdelingstillitsvalgte ikke påtok seg noen oppgaver. Selv satt jeg som klubbens representant i pensjonsutvalget, i bedriftsutvalget og i arbeidsmiljøutvalget. Jeg opplevde at vi hadde gode diskusjoner i klubbstyret, og det var alltid et samlet klubbstyre som sto bak en beslutning. Men vi mennesker er forskjellige. Kanskje må man prøve et slikt verv for å finne ut av om det er noe man trives med. Rune fikk også barn kort tid etter at han ble hovedtillitsvalgt. Kanskje ble det bare for mye på alle fronter? sier Johannesen til LO-Aktuelt.