Ut i verden med kunnskap i kofferten

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Et første forsøk med å smelte om en jerrykanne til en frisbee, den blå platen som blir holdt opp i midten av bildet. Den ble ikke helt som den skulle, men var et godt steg på veien og fløy fint i lufta. Den fikk navn av teamet – «Jerrycan chapati». Foto: Privat.
Et første forsøk med å smelte om en jerrykanne til en frisbee, den blå platen som blir holdt opp i midten av bildet. Den ble ikke helt som den skulle, men var et godt steg på veien og fløy fint i lufta. Den fikk navn av teamet – «Jerrycan chapati». Foto: Privat.

Ut i verden med kunnskap i kofferten

Ingeniørers nytteverdi kan lett krysse grenser. Astrid Musæus valgte å bidra til å etablere plast-gjenvinning blant flyktninger på Afrikas horn.

LO Ingeniør

AV ALF TORE BERGSLI

Hvert år bryter et titall ingeniører og ingeniørstudenter opp fra hverdagen i Norge og drar ut i verden på oppdrag for Ingeniører uten grenser (IUG). Her deltar de med sin kunnskap og kompetanse i ulike bistandsprosjekter.

Astrid Musæus er en av de siste ut i denne rekken. Til daglig jobber hun ved Hafslund E-CO Ny Energi, men i november pakket hun en stor koffert med verktøy og klær og dro til Etiopia.

Her skulle hun på vegne av IUG tilbringe to uker i tilknytting til en flyktningleir på grensa mot Somalia.

– Det var en god blanding av at jeg er veldig glad i å reise og å oppleve nye ting og å få brukt mine evner. Og da kanskje noe som gir mer verdi andre steder som mangler kompetansen. For å si det stort: Gjøre verden til et bedre sted, forteller Musæus om motivasjonen til å dra.

 

Plast under lupen

Målet var området Melkadida, helt sør i Etiopia. Dette er én av fem flyktningeleirer, der det bor rundt 200 000 somaliere.

Oppdraget var å gi ingeniørfaglig støtte til arbeidet FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) har for å ta kontroll over avfallet som flyktningleirene produserer – i dette tilfellet plastavfallet.

– Som mange steder i verden er det veldig mye plast som flyter rundt. Søppelhåndteringssystemet er begrenset, og har kun vært å samle alt avfallet og brenne det i et hull utenfor leirene. Det er søppelkasser rundt omkring, men også mye vind slik at mye blåser av gårde, oppsummerer 28-åringen.

Sammen med to andre norske IUG-frivillige skulle hun derfor bidra med å utvikle et system for gjenvinning eller trygg forbrenning. De deltok i fase tre som handlet om å gå fra design til et fungerende system.

– Oppdraget gikk ut på å bygge maskiner for å få dette til. Det fine var at vi jobbet der nede sammen med dem som skal drifte det når det er oppe og går. Det er mye fokus på å gjøre det så enkelt som mulig og bruke manuell arbeidskraft. Ved siden av gevinstene for helse, miljø og dyreliv skal man skape ringvirkninger i form av arbeidsplasser og muligheter for næringsliv.

 

Tilbake til start

Til daglig jobber Musæus med strøm og elektrifisering – etter egne ord er hun en «skrivepult-ingeniør», der analyser på datamaskinen er universet hun primært forholder seg til.

Dette oppdraget var både mer praktisk orientert – og helt nytt faglig sett. Hun hadde aldri jobbet med plastresirkulering før.

– Det var litt komisk. På det aller første møtet, fikk vi beskjed om å prøve unngå å bruke strøm – det er jo det jeg jobber med! Jeg måtte altså plugge om tankesettet helt, ler hun.

Dette krevde selvsagt noe mer av henne, men var en god anledning til å tørke støv av pensumet fra da hun studerte energi og miljø ved NTNU. I tillegg hadde hun nytte av IUGs faggruppe hjemme i Norge, som er opprettet for å yte faglig bistand til dem som er i felten.

– For en som jobber med å optimalisere energibruk ved hjelp av avanserte styringssystemer ble det en helt annen måte å jobbe på. Jeg måtte gå tilbake til de grunnleggende teoriene jeg lærte på studiene. Hvordan kan man enklest mulig tilføre energi til prosessen?

 

Plast i mange former

En enkel solovn vi lagde av materiale som var tilgjengelig (blant annet en white board tavle og gammelt vindusglass) og testet, for å smelte om plasten. Designet på denne må nok justeres for å nå høy nok temperatur. Foto: privatSystemet skulle da også være så enkelt så mulig. Både for at driften skal kunne utføres av personer som ikke nødvendigvis har høy utdanning, og slik at det lett kan tas i bruk også andre steder.

Samtidig skulle plasten kunne behandles og resirkuleres på ulikt vis, avhengig av kvalitet og behov.

Noe av plasten varmes opp og støpes om. Målet var å kunne produsere vaskebaljer, som det er stor etterspørsel etter. Dette krever store støpeformer og under oppholdet skulle kun støpe-prinsippet testes. I første fase gikk det derfor i frisbeer og fliser til bruk på gulv eller lignende, forteller hun.

Et særegent problem for området var mangelen på vann, for vasking av plasten som skulle gjenvinnes. Dette ble løst med en sedimenteringstank.

Et annet alternativ var å kunne skjære opp plasten. Enten til gjenbruk, for å bruke remser til koster og lignende, eller ved å selge det som råvare til andre bedrifter som ønsker plasten som råstoff til egen produksjon. Den må også skjæres opp i mindre biter før den kan smeltes om.

For å støpe om plasten til nye produkter trengs det en varmekilde. Plast som ikke kan gjøres om til andre ting kan brukes som brensel til varmekilden. Slik inkluderes alle de ulike kvalitetene i verdikjeden.

– Vi kom ikke så langt på vår etappe at vi fikk bygd opp selve varmekilden, men tanken var å få brent det så rent så mulig gjennom pyrolyse, kombinert med en gassifiseringsprosess og industrielle filtre. Det ville iallfall ta de lokale utslippene, men CO2-en var det vanskeligere å gjøre noe med. Likevel vil dette alternativet være bedre enn løsningen de har i dag, der det brennes åpent. Vi testet også om vi kunne lage en enkel smelteovn fra en solfanger, forteller den IUG-frivillige.


Den første sortering

Verdikjeden er selvsagt lite verdt om man ikke får tak i selve råmaterialet. Organisasjonene jobbet derfor med holdningsarbeid i flyktningleirene. En egen «plastic awareness day» ble blant annet arrangert for å øke bevisstheten om fordelene med sortering og gjenvinning, med musikk, taler og en konkurranse om å samle inn mest plast.

Tankegangen om søppel og avfall kan likevel møtte kulturelle forskjeller.

– Det er jo mange ulike oppfatninger om søppel både her i Norge og der nede. Et artig eksempel var da vi skulle sette opp arbeidsplassen vår. I den forbindelse spurte jeg en av dem som bidro om han kunne få tak i en søppelkasse. Da han kom med en til meg, oppdaget han at det lå en kork i bunnen. Han skyndte seg derfor å plukke den opp og kastet den på bakken fordi han ville gi meg en «ren» søppelbøtte, humrer hun.

 

Hjelpende opplevelser

Under oppholdet bodde IUG’erne i FNs kvarterer tilknyttet leirene. FN sto også for sikkerhetsopplæring og grunnleggende informasjon om oppholdet.

– Å forholde seg til sikkerhetssituasjonen var ikke vanskelig. Man får beskjed av FN hva man må gjøre og forholde seg til, og så er det bare å følge det. Utover problemløsningen, synes ikke jeg det var noen problemer å snakke om.

Frodig natur, kruttsterk kaffe og god mat – Musæus’ inntrykk av Etiopia, som jo også ble aktualisert med Nobel-prisen som ble utdelt rett etter hjemkomst, er godt. Det var da heller ikke bare jobbing i de to ukene oppholdet varte.

– Man opplever jo mye av landet bare ved å leve og bo og jobbe med lokalbefolkningen. Men de var også flinke til å ha sosiale tilbud på fritida. Vi fikk sett en stor del av regionen. Som hell i uhell ble dessuten flyet vårt innstilt grunnet dårlig vær, så vi fikk en veldig fin kjøretur til Addis Abeba. Selv om jeg ikke gjorde dette, kan man selvsagt også reise rundt både før og etter oppdraget, forteller hun.

Selv vurderer hun sterkt å bli med et nytt oppdrag ved en annen anledning. Men hva tenker hun generelt om norske ingeniørers vilje og engasjement til å arbeide frivillig på denne måten?

– De jeg har pratet med i ettertid, synes det virker spennende. De kunne gjerne tenkt seg å gjøre det samme. Noe som kanskje kan hindre enkelte, er at de tenker at det man jobber med ikke er så relevant for sånne oppdrag. Det føler jeg mitt oppdrag motbeviste. Ingeniører har så mye basiskunnskap og pleier å være gode problemløsere. Og det er jo nettopp det man er ute etter.

 

Hvordan fungerer det?

Ingeniører uten grenser Norge har per i dag 800 medlemmer. Administrasjon er i Oslo.

Oppdragene utlyses som vanlige stillinger til alle landets ingeniører. Man søker og blir kalt inn til intervju, der de best kvalifiserte til det spesifikke oppdraget så velges.

IUG utfører ikke prosjekter helt på egen hånd ute i verden. Ingeniørene vil inngå i prosjekter med andre hjelpeorganisasjoner.

– Vi kommer inn når andre organisasjoner trenger teknisk kompetanse, og så leverer vi det. Det vil kunne handle om alt som har et teknologisk aspekt, der vi ser at vår kunnskap kan bidra til å gi folk et bedre liv, forteller næringslivsansvarlig Vibeke Saarem i Ingeniører Uten Grenser Norge.

Alle slags ingeniørgrener er velkomne og representert i medlemsmassen. Prosjektene spenner også vidt. Nå for tiden er det likevel mange prosjekt knyttet til resirkulering av plast, som følge av et samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger – UNHCR – om nettopp denne problemstillingen.

– Ellers så er det flere pågående prosjekter som går på solenergi, rent vann, bygg – vi var nettopp i Nepal og så på hvordan vi kunne sikre bygninger mot jordskjelv, eksemplifiserer hun.

Prosjektene vil stort sett vare fra én til tre uker. Om arbeidsgiver en en av IUGs partnere, mottar som regel ingeniørene lønn under fraværet. Om ikke, er det vanlig å søke om ulønnet permisjon.

– Det er en mulighet for alle engasjerte som har lyst til å utfordre seg selv litt. Man ender gjerne ikke bare opp med å hjelpe andre, men også lære mye selv, oppfordrer Saarem.

 

Andre måter å bidra

Man trenger ikke å reise ut i verden for å delta, men kan også bli med i et råd for faglig støtte til organisasjonen og de som er ute i felten.

IUG mottar ikke offentlig økonomisk støtte, og er derfor avhengig av private bidrag. Uten å måtte reise en meter kan man tegne støttemedlemskap eller skyte inn engangsbeløp. De har også en egen julegave-ordning.