Kommunene ruster seg mot klimaets vrede

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Norge vil oppleve lengre perioder med tørke, mer ekstremnedbør og økt gjennomsnittstemperatur. Klima og presset på naturen trekkes fram som en av kommunesektoren store utfordringer, som vil stramme inn handlingsrommet for politikk og økonomisk aktivitet.
Norge vil oppleve lengre perioder med tørke, mer ekstremnedbør og økt gjennomsnittstemperatur. Klima og presset på naturen trekkes fram som en av kommunesektoren store utfordringer, som vil stramme inn handlingsrommet for politikk og økonomisk aktivitet.

Kommunene ruster seg mot klimaets vrede

Med stormskritt nærmer den fulle bredden av klimaendringene seg norske kommuners grenser. Politikere og lokalt næringsliv begynner å innse at også deres fredelige pletter på kloden har såkalt klimarisiko. Mye av fotarbeidet blir ingeniørers ansvar.

LO Ingeniør

AV ALF TORE BERGSLI

I fjor utredet et offentlig utvalg Norges «klimarisiko». Her kartla ekspertene hva slags følger klimaendringene kan få for Norge og norsk økonomi, og hvordan vi best kan ruste oss mot de verste konsekvensene.

I dette arbeidet ble kommunene trukket fram som helt sentrale brikker. Riktignok utarbeides gjerne klimapolitikken i sentrale nasjonale og internasjonale fora, men konsekvensene av et endret klima bryr seg jo ikke et døyt om grensestreker på kartet eller politikkens lagdeling: «Klimaendringenes lokale karakter plasserer kommunene i ‘førstelinje’ i møte med klimaendringene», skriver utvalget i NOU-en.

Med god grunn, forteller Anne Jortveit (bildet), nestleder i Norsk Klimastiftelse.

– Kommunen er viktig. Alle enkeltpersoner er jo «organisert» i en kommune. Og skjer det noe kritisk med infrastruktur, naturen, bygningsmasse eller lignende – da er det kommunen som er blant de første som må stille opp, sier hun, og fortsetter:

– I tillegg er det jo kommunen som er arealmyndighet. Det er de som bestemmer hvor og hvordan man kan bygge og forvalte areal. Hvilke vedtak de fatter framover på den fronten blir veldig viktig for hvordan vi i Norge klarer å håndtere klimarisiko.

 

Fagfolk i front

Selv om politikerne vil ha siste ord i de fleste overordnede spørsmål som gjelder klimarisiko, er det gjerne fagfolk blant kommunens ansatte som må konkretisere strategier og planverk.

Ingeniører og saksbehandler i tekniske etater – samt i mange deler av næringslivet – vil måtte være sentrale fotsoldater i «førstelinje-forsvaret».

Dette gjelder både for å prøve å nå Paris-avtalens mål ved å elektrifisere og kutte de lokale utslippene, samt å ruste opp forsvaret for de konsekvensene man nok uansett kommer til å oppleve, påpeker Jortveit.

Akutt kritiske situasjoner man må ta høyde for kan eksempelvis være flom og overvann, ras, skade på transportinfrastruktur eller strømforsyning eller tilskitning av drikkevannskilder grunnet bare små temperaturøkninger.

Andre tekniske spørsmål kan være mindre akutte, men samtidig vel så viktige for å trygge samfunn og næringsliv mot uønskede konsekvenser.

– Klima krever at vi må ta høyde for uforutsette endringer og å planlegge for langt fram i tid. Ingeniørene, med sin kompetanse er og blir svært viktige på alle plan.

 

Risiko med mange ansikter

Akkurat hva man anser for å være «klimarisiko» kan være så mangt. Både fysiske og samfunnsmessige faktorer tas gjerne med.

Anne Jortveit og Norsk klimastiftelse samarbeider med statlige Kommunalbanken og CICERO Senter for klimaforskning om prosjektet «Klimarisiko og kommunene». Kommunalbanken er største långiver til norske kommuner. Norsk klimastiftelse har gitt ut heftet «Klimarisiko. Hva kan du gjøre i din kommune?» og Kommunalbanken har med faglig bistand fra CICERO utarbeidet klimarisiko.kommunalbanken.no, en nettbasert guide som kommunene kan bruke som mal for arbeidet med klimarisiko.

Noe forkortet lister de opp følgende typer risiko:

·       Fysisk risiko: effekter og konsekvenser av klimaendringer – ekstremvær, flom, havnivåstigning ras – kan medføre store direkte og indirekte kostnader for kommunen og det lokale næringslivet.

·       Ansvarsrisiko: innebærer at skadelidte (direkte eller indirekte) ved hendelser som skyldes klimaendringer krever økonomisk erstatning fra kommunene.

·       Overgangsrisiko: økte kostnader hvis ikke det tas hensyn til omstillingen til lavutslippssamfunnet i planleggingen. Omfatter også næringslivet.

·       Gjennomføringsrisiko: om kommunen ikke klarer å realisere vedtatte mål og strategier knyttet til omstilling og klimatilpasning.

·       Grenseoverskridende risiko: Konsekvenser for kommunene grunnet klimaendringer i andre land, som redusert matproduksjon, vannmangel, konflikter og migrasjon.

 

Fare også for skatte-tørke

Alt dette inkluderer ikke bare fysisk risiko for mennesker og infrastruktur. Slik den nevnte utvalgsrapporten peker på, trues man også av finansiell risiko.

– Kommunene er jo avhengige av skatteinngangen. Man bør derfor tenke på hvordan næringsgrunnlaget står seg i et klimaperspektiv. Her er det lett å trekke fram oljenæringen, men dette kan for eksempel også dreie seg om små bedrifter som produserer deler til fossilbiler, vektlegger Jortveit.

Primærnæringene – fiskeri, landbruk og reindrift – kan dessuten bli hardt rammet – med de økonomiske konsekvenser dette medfører.

Vel så viktig er likevel de sikkerhetsmessige konsekvensene av svekket matproduksjon. Særlig om vi ender på en temperaturøkning opp mot 4–5 grader, der store deler av verdens landbruksområder vil få seg en knekk.

– Kommunen har et særdeles stort ansvar for matvaresikkerheten. En svært viktig oppgave for kommunene framover blir derfor å unngå å bygge ned mer matjord, selv om det er fristende og mer lønnsomt på kort sikt å bruke arealene til annet enn matproduksjon, understreker nestlederen.

 

Klima i midten

Prosjektet som skal løfte klimarisiko høyere på agendaen legger opp til at kommunene må utvikle strategier og planverk, særlig innen arealplanlegging. Det legges eksempelvis press på at dette skal komme sterkt inn i kommuneplanene for de fire neste årene som skal utarbeides i 2020.

Viktig er likevel at dette ikke preges av gammeldags «sjekkliste»-tenking. Klima må i større grad gjennomsyre og tas hensyn til i en langt større del av kommunenes politikk og saksbehandling, forteller Jortveit.

Hvordan kommer verden til å bli om 10, 20, 30 eller 50 år? Når et boligområde skal bygges ut – vil det være forenelig med for eksempel to eller tre graders temperaturøkning og mer nedbør og flom? Vil den 60 år gamle kunstige moloen i havna tåle høyere havnivå og flere og voldsommere stormfloer?

– Klimatrusselen vi står overfor – med økt ekstremvær og våtere og villere vær – krever mer forebygging enn vi er vant til. Derfor må det å vurdere den enkelte kommunes klimarisiko inn som en grunnleggende og gjennomgripende faktor for planleggingen. Når alle kommuner i 2020 skal vedta nye kommunale planstrategier, må klimatilpasning og klima inn som en del av arbeidet, sier hun.

 

Appellerer til alle gode krefter

For lite for seint har preget mye av menneskehetens kollektive handlinger som gjelder klimaendringene. Jortveit maner like fullt til handling blant de som måtte nøle.

– Det gjelder å komme i gang så kjapt som mulig, og dra med så mange gode krefter man kan i kommunene. Eller, om man er en liten kommune, å innlede samarbeid over kommunegrensene. Man kan dessuten lære mye av andre som har gått foran. Trønderne har for eksempel gjennom sitt «Klimaråd Trøndelag» kommet lengre enn mange andre, sier hun.