Kjappere, tryggere, tettere og mer responsivt

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
5G åpner også låvedøra for drastisk økt kapasitet for antallet tilkoblede «dingser» på samme nettverk eller i samme område. Dette kan eksempelvis være sensorer som måler og rapporterer ulike deler av en industriprosess eller lys- og varmemålere i hjemmet. Illustrasjonsfoto: Colourbox
5G åpner også låvedøra for drastisk økt kapasitet for antallet tilkoblede «dingser» på samme nettverk eller i samme område. Dette kan eksempelvis være sensorer som måler og rapporterer ulike deler av en industriprosess eller lys- og varmemålere i hjemmet. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kjappere, tryggere, tettere og mer responsivt

5G-nettet har mye å bevise når det nå endelig er i ferd med å rulles ut over landet.

LO Ingeniør

AV: ALF TORE BERGSLI

I fjor sommer ble andre ledd i spesifikasjonen for 5G-teknologien ferdig. 5G står for «femte generasjon» og er en ny standard for mobilnettet.


3GPP, organisasjonen som har ansvaret for å definere spesifikasjonene, løsnet dermed startskuddet for at telekombransjen kunne bygge en ny grunnmur for mobil kommunikasjon.
Siden den gang har utviklere, teknologer og operatører arbeidet iherdig, med spisse albuer. Testing og pønsking og skjeling til konkurrentene. Lansering av visjoner om smarte byer, smarte hus og smarte kjøleskap.


Kanskje har mange allerede blitt trøtt av alle 5G-vyene. Men i disse dager begynner teknologien endelig å reise seg opp fra plantegningene.
 
Fra Kabelvåg til Kongsberg
Det som her på berget defineres som 1G var resultatet av et nordisk samarbeid. Det ble vedtatt konstruert under en konferanse i Kabelvåg i 1969. Også 2G-nettet hadde norske røtter, gjennom sentrale bidrag fra blant annet Torleiv Maseng som på åttitallet var ingeniør ved Sintef. For 3Gs del var Oslo, sammen med Stockholm, første by i verden til å tilby 3G-nett basert på LTE-teknologien.

Når det gjelder 5G vil ikke Norge være helt i tet denne gangen. Det rører seg likevel både her og der.
I november åpnet Telenor et pilotprosjekt på Kongsberg. Fem familier og noen virksomheter hadde takket ja til å være forsøkskaniner. Førerløse busser, droner, industriproduksjon og trådløs

butikkhandling var blant de første prosjektene. Dette ble tatt videre til Trondheim som i disse tider er i ferd med å bli den første norske storbyen med allmenn tilgang til det nye mobilnettet.
Også i landet for øvrig vil basestasjonene begynne å reise seg. Både ICE, Telia og Telenor har kjøpt egne frekvenser og kjeppes om å lansere 5G til folket.
 
Kjapt – etter hvert?
Mest oppmerksomhet kommer trolig farta til å få. Selv om dette med det første neppe vil være betydningsfullt for en normal bruker, vil kapasiteten på nettet økes betraktelig.

Hvor mye er usikkert. Man antyder en hundredobling av dagens hastigheter. Dette avhenger likevel av en rekke faktorer både på bruker- og tjenestesiden.

Historisk har hver enkelt «G» dessuten inneholdt flere interne oppgraderinger slik at man kan forvente at farta øker ettersom teknologien begynner å sette seg.

Den teoretiske øvre grensen man (foreløpig) snakker om er på opptil 10 gigabit p–er sekund (en datamengde på 1,25 gigabyte). I praktisk bruk som vanlig forbruker må man nok likevel vente en stund før man er nær slike hastigheter. Mer edruelige anslag mener en gjennomsnittlig nedlastningsfart på 100 megabit per sekund er mer trolig.
 
1000 mikrosekunders ventetid
5G vil tilby en drastisk reduksjon i forsinkelser. Dette anslås å gå fra dagens 4G-forsinkelse på 25 millisekunder (et førtidels sekund) til kanskje så lavt som 1 millisekund.

Dette åpner for helt nye bruksområder innen samhandling og bevegelse, om det så skjer via fjernstyring eller autonomt. Her nevnes ofte muligheten for automatiserte kjøretøy i kolonner, som kan kommunisere i sanntid med hverandre for å optimalisere fart og å hindre uhell.

At teknologien kan være så kjappbeint gir også muligheter innen ulik robotteknologi med høye krav til nøyaktighet og responsevne – for eksempel kirurgi.
 
«Kjøp din egen vei til internettet»
En nyvinning ved 5G-teknologien er muligheten til å dele inn nettkapasiteten i egne kanaler (såkalt skivedeling). I dagens 4G-nett deler alle den samme kapasiteten. Det er bare én kanal, om du vil.

Dermed kan næringsliv, myndighetsorganer eller bestemte bruksområder (veitransport og jernbane får her mye oppmerksomhet) få reservert en bestemt andel av kapasiteten på mobilnettet for sine virtuelle nett.

Dette sikrer både skjerming av kapasitet og skal også kunne gi bedre sikkerhet – men kan også komme til å sette prinsippet om nettnøytralitet under press.
 
Dingser mot sky
5G åpner også låvedøra for drastisk økt kapasitet for antallet tilkoblede «dingser» på samme nettverk eller i samme område. Dette kan eksempelvis være sensorer som måler og rapporterer ulike deler av en industriprosess eller lys- og varmemålere i hjemmet.

Denne utbygging av «tingenes internett» («Internet of things») blir trukket fram som sentralt nybrottsmark for hva 5G-teknologien kan tilby.

Lavere energibruk og dermed lengre batterilevetid trekkes også fram som et gode ved teknologien.

Den sterkt økte kapasiteten innebærer også at man kan forvente større grad av desentralisert databehandling. Store mengder rådata kan heller sendes via 5G-nettet for behandling i skyen framfor at dette skjer lokalt.
 
Økt – og svekket? – sikkerhet
Sikkerheten ved 5G-nettet har blitt en storpolitisk sak som følge av USAs anklager eller advarsler mot å benytte kinesiske Huawei for 5G-nettet.

Teknologien i seg selv er imidlertid ment å rette opp noe av dagens sikkerhetsrisiko.

Viktigst er nok muligheten til egne kanaler med egendefinerte sikkerhetsnivå. Noe annet er at dagens mobilnett gir muligheten for falske basestasjoner, det som engelsk kalles «IMSI catcher» eller mer muntlig «stingray». Disse lurer seg mellom brukerne og den egentlige basestasjonen og kan identifisere og avlytte datatrafikken. Kriminelle og spioner – så vel som politi og kontraetterretning – har her kunnet leke seg, slik Aftenposten har rapportert om.

5G lanserer flere tiltak som begrenser disse mulighetene, ifølge en fersk Sintef-artikkel om temaet. Forfatteren lister imidlertid opp flere sårbarheter han fant der man med små og enkle investeringer kunne utføre skade. Før publisering skal disse sikkerhetshullene ha blitt tettet, men disse er neppe de siste.

Mer overordnet publiserte forskere ved tre europeiske universiteter (David Basin m.fl.) i oktober en rapport som påpekte følgende problematiske sider:

  • Teknologien er umoden og ikke grundig nok testet
  • Raskere dataflyt tilsier økte muligheter for datatyveri og angrep
  • Samfunnene vil gjøre seg langt mer avhengige av 5G enn 4G

En egen bekymring er også knyttet til at så mange dingser vil bli tilkoblet internett. Kombinert med økt nettverkshastighet vil dette gi helt nye muligheter til å samle store tropper av «zombie-apparater» til massive såkalte DDoS-angrep.
 
Frekvenser til salgs
5G lanseres på egne frekvensområder. I Norge auksjonerte som nevnt departementet i juni ut flere «blokker» i 700 MHz-båndet. Tilslaget fikk henholdsvis ICE (som også fikk tilslag på to blokker innen

2,1 GHz-båndet), Telia og Telenor.
I 2020 skal kapasitet i frekvensområdet 3400–3800 MHz tildeles. Man antar også at 5G i denne perioden vil bli kommersielt lansert av teleselskapene på bredere front.

I reklamens verden vil det nok framover være tett mellom 5G-benevnelsene. En rekke leverandører av mobiltelefoner ruller i disse dager ut sine første 5G-produkter. Lengst framme er flere kinesiske produsenter, samt sørkoreanske Samsung.
 
FAKTA: Fra 0 til 5G på 25 sekunder
Med fare for teknisk vankunne kan en forenklet tidslinje over mobiltelefonien i Norge se slik ut:

  • 0G, 1966:Offentlig Landmobil Telefoni (OLT, eller «Donald Duck-telefonen» grunnet fordreiet lydoverføring) ble Norges første mobiltjeneste. Startet med fem basestasjoner, måtte innom sentralbordet og man kunne ikke snakke samtidig i begge ender (à la walkietalkie). Samtalen kunne enkelt overvåkes.
  • 1G, 1981:Nordisk mobiltelefonsystem (NMT): Verdens første helautomatiske mobiltelefonisystem. I praksis det vi i dag tenker på som mobiltelefoner, uten behov for sentralbord. Taleoverføringen var analog, mens signaleringen digital. Man kunne for første gang «roame» på tvers av landegrensene i Norden.
  • 2G, 1993:Kjent som GSM. Bidro til at mobiltelefonen ble allemannseie og digitale løsninger ble standard. Norskutviklet teknologi sto sentralt. Muligheten for SMS, mobilsvar og å overføre data. Sistnevnte ble kraftig utvidet med innføringen av «2,5G» – GPRS – innført i Norge i 2001.
  • 3G, 2004:Bygget på UMTS, etter hvert gjenstand for en rekke ulike oppgraderinger (gjerne sortert som 3,5G og 3,75G). Den første som allerede fra starten brukte G-systemet i navnet. Står sentralt innen internett-revolusjonen. I Norge kalte man dette «turbo-3G» da man fra 2007 kunne surfe på hastigheter opp mot 2 megabits per sekund. Fire lisenser ble for øvrig gitt, men kun to bygget ut her til lands. 3G-nettet er nå under utfasing.
  • 4G, 2009–2011:Dagens standard. Noe uklart vannskille fra 3G. IP-basert og tilbyr langt høyere dataoverføringer. Multimedia fikk langt friere tøyler og mobilabonnementene begynte med å reklame for et visst antall gigabyte per måned. Hovedstedene i Norge og Sverige var de første til å ta i bruk den såkalte LTE-standarden som står sentralt. For resten av landet kom utbyggingen et par år senere.

Hovedkilder:
Regjeringen.no, Telenor.no, ABC Nyheter, Digital Trends, Wikipedia