Den sjenerte debatten om oljealderens slutt

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Fra Oseberg-feltet. FOTO: ERLEND HATTEBERG/EQUINOR
Fra Oseberg-feltet. FOTO: ERLEND HATTEBERG/EQUINOR

Den sjenerte debatten om oljealderens slutt

Skal Norge fortsette å hente opp olje og gass så lenge etterspørselen varer – eller skal vi la klimahensynene diktere en stopp?

LO Ingeniør

AV: ALF TORE BERGSLI

-- Neppe rask stopp
En som har forsket på de politiske sidene ved oljeøkonomien er Dag Harald Claes, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han starter med å understreke at en politisk nødbrems-stopp, der allerede utdelte konsesjoner blir trukket tilbake, er veldig lite sannsynlig.

– Det finnes for så vidt lovhjemler, men et slikt grep vil nok ha dårlige sjanser i rettsapparatet, påpeker Claes.

Når det gjelder å forhindre nye konsesjoner – altså å åpne for nye lete- og borreområder – er veien selvsagt mindre kronglete, rent juridisk. Men da er det politisk vilje det vil stå på.

– Parisavtalen legger opp til at vi skal slutte helt å forbruke olje og gass rundt 2050–60. Legger man dette til grunn, begynner det å bli på høy tid å slutte å dele ut nye konsesjoner. Det er jo langsiktige produksjonsfelt man da åpner opp for, sier han.

Så langt er det likevel få tegn på at dette kommer i spill, vektlegger han.

– Spørsmålet er om man tror dette vil skje. Dette er jo en lukrativ næring som tilbyr en profitt det er vanskelig å utligne. Man forventer dessuten en fortsatt svak vekst i etterspørselen framover.
 
Begrensningens kunst
Ut fra en del forutsetninger kan norske myndigheter stilltiende anta at behovet for olje og gass vil vedvare også utover 2050. Claes’ mener rikspolitikerne ikke har hatt denne «store debatten», der man reelt tar stilling til spørsmålet om avvikling ut fra klimahensyn.

– Det er bare SV og Miljøpartiet de grønne som snakker om dette. Denne saken koker jo ned til om Høyre og Arbeiderpartiet skulle gå inn for å stanse utdelinger av nye leteblokker. Det tror jeg ikke vil skje med det første.

Arbeiderpartiet, Høyre og øvrige partier kan snakke om begrensninger de også, men med helt andre begrunnelser, slik professoren ser det. Da er det gjerne sårbarheten for konkrete områder og konflikt med andre økonomiske interesser, for eksempel fiskeressurser, som går igjen. Argumenter som viser til klimaet er det altså ikke snakk om.

Han ser derfor ikke noe stort reelt politisk skifte ved at Arbeiderpartiets landsmøte gikk imot konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen, slik at stortingsflertallet for dette røk.

At man hovedsakelig diskuterer begrensninger i konsesjonspolitikken ut fra sårbarheten til områder er heller ikke noe nytt. Her viser Claes til breddegrad-grensene som har eksistert siden sekstitallet, først ved 60. breddegrad, senere 62. og etter hvert friere, men med blant annet den berømmelige «iskanten» som en mindre klar definisjon.

– Vi har jo heller ikke lett etter olje i Skagerak, trolig av andre hensyn enn til at det ikke kan være olje der. Denne diskusjonen er altså flytende, gjerne mest av alt basert på tempoet for hva man kan utvinne.
 
Et spørsmål om velgere
I bunn og grunn vedblir en styrt avvikling av den norske oljealderen å være et demokratisk spørsmål, ifølge statsviteren. Partiene – de er jo på mange måter oss, når stemmeseddelen blir benyttet som rettledning.

En velgerundersøkelse fra 2017, utført på oppdrag fra Zero og Framtiden i våre hender, viste at 28 prosent av velgerne mener klimasaken har betydning for hvilket parti de skal stemme på. En langt større andel, 46 prosent, synes samtidig det er vanskelig å forstå hva de ulike politiske partiene vil gjøre for å kutte klimagassutslipp. 42 prosent sliter dessuten med å se forskjell på Høyre og Arbeiderpartiets politikk på dette området.

Spørsmålet er da også hvor storbetydning klima får – om det får deg til å stemme på et parti du ellers ikke ville ha stemt på. De tre partiene som klarest målbærer klimatiltak – Venstre, MDG og SV – fikk i 2017-valget til sammen rundt 15 prosent av stemmene – halvparten av andelen velgere som mente klima hadde betydning.

De fleste partiene sitter nok derfor stille i båten, ifølge Claes. Dette betyr likevel ikke at disse partiene ikke er opptatt av klima, understreker han.

– Nei, selvfølgelig ikke. De vil jo ha minst mulig utslipp fra sokkelen, for eksempel. Men å stenge av kranene – det er et helt annet spørsmål.