Landsorganisasjonen i Norge

Økonomi og sysselsetting

Du og jeg og vi

- Klimaendringene krever både individuelt ansvar og kollektiv handling, skriver Jonas Bals, rådgiver i LO i dagens Klassekampen.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 7. august. Les det i sin helhet her.

Du og jeg og vi

Poeten Amalie Kasin Lerstang ga tidligere i år ut diktsamlingen «Vårs». Et av diktene handler om hvordan arbeiderne på Notodden for hundre år siden tok åttetimersdagen. «… forsøk ikke å fortvile / for det heter ikke jeg nå lenger / heretter heter det vårs», skriver Lerstang i et av diktene.

Jeg kom til å tenke på Lerstangs dikt da jeg leste Slavenka Drakulics essaysamling «Café Europa» i sommerferien. I forordet beskriver Drakulic hvor sterkt hun hater ordene «vi» og «oss». Dette var ord hun vokste opp med under Titos styre i Jugoslavia; ord som dominerte ikke bare kommuniststatens propaganda, men som hun også hadde en helt fysisk opplevelse av, som i folkemassene på 1. mai, eller i bursdagsfeiringene for Tito. «Jeg kan føle mengden som dytter meg framover, mens vi alle beveger oss som én, stor kropp», skriver hun.

Senere, etter at Jugoslavia gikk i oppløsning og borgerkrigen brøt ut, fikk hun se hvor lett det var å omsette «vi» og «oss» til nasjonalisme og krig. «Individer som var mot den krigen, som så at den kom, hvor kunne de vende seg? Til hvilken organisasjon eller institusjon? Det fantes ikke noe organisert, politisk alternativ. Den individuelle borgeren hadde ingen mulighet til å ytre sin protest eller mening, ikke engang sin frykt. Han kunne bare forlate landet – og det gjorde folk. De som brukte «jeg» i stedet for «vi» i språket sitt var nødt til å flykte,» skriver Drakulic.

Hun spør hvordan et menneske som har vokst opp i et totalitært samfunn kan lære seg ansvar, individualitet og initiativ. Det kan bare skje ved å si «nei», skriver hun, «men dette begynner med å si «jeg», tenke «jeg», og gjøre «jeg». Den kognitive dissonansen, eller erkjennelsesmessige uoverensstemmelsen, som Drakulic setter ord på – der hun hater og mistror hele ideen om et «oss», men i samme åndedrag etterlyser et organisert, politisk alternativ – oppleves som sørgelig aktuelt denne sommeren, der klimaendringene med ett ikke lenger bare kan tenkes, men erkjennes fysisk, selv her i det høye nord.

I Naomi Kleins fire år gamle bok «Dette forandrer alt», beskriver hun klimaendringene som et kollektivt problem som krever kollektiv handling i en målestokk menneskeheten aldri før har fått til. Problemet, hevder Klein, er at «klimaendringene trådte inn i vår felles bevissthet mens vi sto midt i en ideologisk krig mot selve ideen om den kollektive sfære.»

I boka si viser Klein hvordan det for deler av den amerikanske høyresida er blitt like viktig å fornekte klimaforandringene som å kjempe for lave skatter eller retten til å eie våpen. Trusselbildet de tegner opp av «de grønne» likner på tidligere tiders frykt for «de røde». Klein mener grunnen er at de forstår konsekvensene klimakampen vil få, ikke minst for økonomiens virkemåte og organisering.

Der Drakulic kritiserer den uregulerte staten, kritiserer Klein det uregulerte markedet. Det vi kan lære ved å lese dem sammen, er hvordan individuelt ansvar og kollektiv handling ikke er hverandres motsetninger, men tvert imot betinger hverandre. Heretter bør det ikke hete «jeg eller vårs» – men «du og jeg og vi».

Jonas Bals, rådgiver i LO

Flere aktuelle saker

Se alle artikler