10 år med Laval-saken

Det var 18. desember for ti år siden. Jeg hadde akkurat startet en tidlig juleferie på hytta som var så vidt blitt varm. Da ringte telefonen og jeg så at det var et belgisk nummer. Det var Alf Ole Ask, Aftenpostens korrespondent i Brussel, som ringte. Han gikk rett på sak: -Dere tapte på alle punkter.

Publisert 11.01.18 Av: Knut Arne Sanden

Jeg ble nærmest sjokkert, og trodde ikke det han sa, men forsto med en gang hva han refererte til. Det var den betente Laval-saken som dreide seg om hvilke vilkår utenlandske arbeidstakere skulle kunne arbeide under i Sverige. Dommen var klar. De hadde kun krav på minstelønn, og ikke svensk tarifflønn.

Sverige som land satt i klisteret også fordi det ikke hadde gjennomført utsendingsdirektivet på korrekt måte. Landet hadde hverken en lovbestemt minstelønn eller en tarifflønn som kunne allmenngjøres. Norge hadde det siste.

Utfallet av hva den mektige og lite populære EU-domstolen kom frem til skulle prege EUs politikk i ti år etterpå -og kan kanskje finne sin løsning i løpet av denne våren.

Det hele startet som Vaxholm-saken. Kommunen Vaxholm i Stockholms skjærgård skulle bygge en ny skole og kontrakten hadde gått til et firma fra Litauen, og det firmaet het Laval. Det tok med sine egne ansatte som fikk en lav lønn etter svenske forhold. Byggnadsarbetareförbundet avdeling 1 krevde svensk tarifflønn på 170 kroner timen som var "gjengs lønn" i distriktet. Det nektet selskapet å gå med på og hevdet at de fulgte en egen tariffavtale fra hjemlandet.

Bygning gikk til blokade av byggeplassen og fikk støtte at Elektrikerforbundet. Det svenske NHO engasjerte seg på selskapets side selv om de ikke var medlemmer. Saken endte først i Arbeidsretten som sa at blokaden var lovlig i Sverige. Men så sendte den noen spørsmål til besvarelse til EU-domstolen i Luxembourg. Det dreide seg om fortolkningen av utsendingsdirektivet og forholdet til fri flyt av tjenester. Svaret var at fri flyt var viktigere enn retten til svensk tariffavtale.

Så skjer det oppsiktsvekkende at Arbeidsdomstolen da dømmer konflikten for ulovlig i andre runde, og idømmer Byggnadsarbetareförbundet en million svenske kroner i bot for å ha fulgt svenske lover!

Resten er historie og dommen har fått betydning også i Norge, ikke minst i den såkalte Verftsdommen som handler om reise, kost og losjigodtgjøring til utenlandske arbeidstakere.

Den saken hviler nå hos Norsk Industri og Fellesforbundet for å finne en løsning i løpet av våren som tilfredsstiller EFTAs overvåkingsorgan ESAs syn på direktivet.

Avgjørende for denne saken er hvor man lander i Brussel på det reviderte utsendingsdirektivet. Der er nettopp reise, kost og losjigodtgjøring en av sakene som ikke er helt avklart mellom de tre EU-institusjonene: Parlamentet, Rådet og Kommisjonen.

Europeisk fagbevegelse krever en egen sosial protokoll som setter arbeidstakerrettigheter foran de fire frihetene. Kun dette er en løsning på lang sikt.

PS: En siste personlig kommentar. Etter at en norsk regjering i 1994 hadde for annen gang blitt enige med EU om å gå inn i EU, slapp den norske regjeringen inn i Ministerrådets 300 arbeidsgrupper. Disse gikk under navnet COREPER, komiteen for de permanente representasjoner i Brussel. For Norges del var det den norske EU-delegasjonen som holder hus i Rue Archimede, rett overfor EU-kommisjonen. Fra 1.juli og fram til folkeavstemningene i de enkelte land møtte da Østerrike, Finland, Sverige og Norge i COREPER som observatører med tale- og forslagsrett.

Jeg var på den tiden "arbeidsråd" ved EU-delegasjonen, et oppdrag som vekslet mellom LO og NHO hvert tredje år. Jeg møtte da i arbeidsgruppen for "sosiale spørsmål" hvor utstasjoneringsdirektivets forslag ble drøftet. Det ble først vedtatt i 1996 og ble en del av EØS-avtalen og grunnlaget for den norske allmenngjøringsordningen av tariffavtaler.

Men det hverken jeg eller mine tre kollegaer fra Østerrike, Finland og Sverige visste var at dette direktivet var grunnlagt på det indre marked og retten til å utføre tjenester i de da 12 EU-landene. Vi trodde at det hadde med beskyttelse av arbeidstakere og sikre disse gode vilkår når de arbeidet i et annet EU-land. Det er derfor det nå er krevd at det endrede direktivet skal ha dobbel juridisk grunn, i både tjenester og arbeidstakerbeskyttelse.

Men det vi var enige om var at direktivets krav om minsteregler ikke skulle være et hinder for at man nasjonalt kunne gå lenger og inkludere overtidstillegg, reise, kost og losjigodtgjørelse i det enkelte land.

Derfor kom Laval-dommen som en kalddusj for i første rekke nordisk fagbevegelse som ikke har lovbestemt minstelønn. Her ble Laval-dommen mottatt med vantro og ilske. Først nå 10 år etter kan det se ut som man skal rette "opp att feila fra 2007".

Flere aktuelle saker

Se alle artikler