IA-avtalen virker

Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IAavtalen) ble inngått for 10 år og en måned siden. I hele denne perioden har enkelte krefter påstått at avtalen ikke virker. Det er feil – og vi undervurderer betydningen og resultatene av IAavtalen.

Norge er verdens beste land å bo i med verdens høyeste sysselsetting. De fleste andre land opplever økt arbeidsledighet og utstøting av arbeidslivet.

De norske arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene  har et unikt samarbeide for å skape et godt arbeidsmiljø og et inkluderende arbeidsliv. Ingen andre land er i nærheten av vårt samarbeid. Da Bush var president, hadde han i løpet av åtte år ett møte med den amerikanske LO lederen. Den samme situasjonen har vi i Sverige. Den norske statsministeren og LO/NHO snakker sammen hele tida.

Siden 2005 er det skapt 260 000 nye arbeidsplasser i Norge, 2 av 3 i privat sektor. Og vi klarer å skape det gode arbeidsliv samtidig som vi er blant de mest produktive arbeidstakerne i verden.

Det norske arbeidslivet er også fleksibelt. De som påstår at arbeidsmiljøloven er for lite romslig, har ikke satt seg inn i de fleksible mulighetene som finnes.

Vi skal nemlig ha et arbeidsliv som gir oss mulighet til å være i jobb livet ut. De fleste av oss tilbringer store deler av livet på arbeid. Trives du ikke på jobben, trives du ikke. Trives du ikke privat, kan det gi problemer på jobben. Derfor har vi en arbeidsmiljølov og et samarbeid som er opptatt av å ivareta helheten. Vi skal både kunne være på jobb, og kunne være en god mor og far.

Bravida sier opp sin avtale om inkluderende arbeidsliv med begrunnelsen at avtalen er for dyr. De påstår at vinninga går opp i spinninga.

IAvirksomhetene får en egen IA-rådgiver i NAV som kan hjelpe til med sykefraværsoppfølging, helsefremmende arbeidsplasser eller annet HMS- og IA-arbeid. I tillegg får de anledning til å søke på tilretteleggingstilskudd hvis de har behov for det. Hvordan kan det være for dyrt å få disse tjenestene gratis?

Det som derimot er dyrt, er at ansatte blir unødvendig lenge borte pga sykdom, eller at virksomheten går glipp av viktig kompetanse fordi folk støtes ut eller holdes utenfor pga alder eller funksjonshemming.

Å få nok arbeidskraft er vår største utfordring framover. Den kan kun løses ved at vi fortsetter med og videreutvikler vårt unike samarbeid.

I fellesskapet må vi skape et arbeidsliv som gir ungdommen lyst på og muligheten til å fullføre yrkesfagutdanning og annen videregående utdanning.

Fulltid må være en like stor rett for kvinner som for menn. Det må ikke være sånn at sykefravær blir måten å takle heltid på. Det er kvinnene som tar mest omsorg hjemme, og det er undervurdert i denne debatten. Mannfolk er nødt til å bidra mer hjemme for at arbeidslivet skal bli mer inkludert.

Vi må sikre at de som er helt eller delvis ufør får mulighet til å komme tilbake i arbeidslivet. Integrering av de som har en yrkeshemming er en stor oppgave for oss alle. Det handler om kvaliteten i det norske samfunnet, om vilje og raushet.

Vi har stor arbeidsinnvandring, og vil ikke at verken utenlandsk arbeidskraft eller de med yrkeshemming skal bli ansatte midlertidig og uten rettigheter.

Det viktigste inkluderende arbeidet skjer av partene på den enkelte arbeidsplass. Det er først og fremst ledelsen, de tillitsvalgte og verneombuda som kan utgjøre den store forskjellen ved å ha et konstant fokus på at arbeidsmiljøet skal inkludere i stedet for å støte ut. Dette kan verken  Bernander, Flåthen eller Stoltenberg gjøre. De har imidlertid gitt oss verktøyet i nettopp IAavtalen.

Jeg avslutter med et sitat av LOleder Roar Flåthen: IAframtida er lys – forutsetninga er at vi gjør jobben sjøl!

Irene Bordier Haukedal

LOs distriktssekretær i Telemark

medlem av IArådet i Telemark