Innspill til Innovasjonsmeldingen

LO anser at Regjeringen har igangsatt et viktig og nødvendig arbeid med å utvikle en innovasjonsmelding som forhåpentligvis skal kunne angi strategisk retning og prioritet for hvordan ulike politikk områder må utvikles for å generere ønsket innovasjonsutvikling nasjonalt, regionalt og lokalt. 

Dette innspillet er en bearbeidelse av det innspillet LO oversendte NHD 23. januar i år og som vi mener er forhold som bør ivaretas i en innovasjonsmelding.

Hva inneholder innovasjon:
Innovasjon forståes som et nytt produkt, en ny tjeneste, ny produksjonspross, ny anvendelse eller ny organisasjonsform som er tatt i bruk. Innovasjon bygger på ny kunnskap og nye kombinasjoner av kjent kunnskap. Kunnskap og læring utgjør kjernen i innovasjonsprosesser og forutsetter interaksjon mellom mennesker i og på tvers av like og ulike bransjer og miljøer.                      Innovasjon er med andre ord kunnskap som omsettes i penger og skiller seg fra forskning som er kostnader for å generere ny kunnskap.
Innovasjonsbegrepet er gjenstand for ulik vektlegging. Innenfor FoU og utdanning er det den teknologidrevne innovasjonen som fremheves, gjennom et tradisjonelt lineært forhold mellom akademia og næringsliv.
For næringslivet handler innovasjon vel så mye om markedsdreven innovasjon i forhold til kunder og konkurrenter, når tilpasser man seg markedet gjennom forbedringer og når utvikler man seg gjennom mer inkrementelle løsninger. 
 

Et tredje element er sosial innovasjon, hvor målet ikke bare skal være økonomisk vekst for enhver pris, men der det blir vel så viktig å kunne ivareta bærekraftigheten, den sosiale kapitalen, mennesker, likestilling, personlig utvikling, trygghet etc. eller sagt på en annen måte; velferdssamfunnets utvikling og innbyggernes leve- og arbeidsvilkår.

I et kunnskapsbasert næringsliv, som det norske, er den sosiale kapitalen, som alle medarbeidere representerer, den viktigste forutsetning for innovasjon. Med bakgrunn i den nordiske modellen kan derfor ”Medarbeiderdrevet innovasjon” være et naturlig fjerde element i innovasjonsbegrepet.

I Norge har LO – NHO gjennom sin Hovedavtale i § 9 og dens målsetting - forpliktet ansatte og ledere til at de, med sine erfaringer og innsikt og gjennom samarbeid og medinnflytelse, skal arbeide og medvirke til å skape de økonomiske forutsetningene for bedriftenes fortsatte utvikling og for trygge og gode arbeidsforhold til beste for bedrift og arbeidstaker.
Dette innbærer at forholdene må legges til rette for at de ansatte skal kunne ha innflytelse på bedriftenes alminnelige arbeid, med bl.a. å øke effektiviteten, nedsette produksjonsomkostningene, bedre bedriftens konkurranseevne, utnytte ny teknologi og lette nødvendig omstilling.
Dette forutsetter kunnskapsmessig interaksjon og frihet til kreativ utvikling.
Derfor er Hovedavtalen muligens Norges eldste partsbaserte Innovasjonsavtale.

Ut fra overnevnte om at sosial - og medarbeiderdrevet innovasjon er betydningsfulle elementer i den norske innovasjonskonteksten, vil det være viktig å fremheve at en norsk innovasjonspolitikk ikke bare må rettes inn mot de få, men mot de mange i Norge– både når det gjelder arbeidsplasser i offentlig sektor så vel som i næringslivet, medarbeidere, regioner og kommuner.

Samfunnets kostnader til innovasjonsrelaterte oppgaver skal også gi samfunnsøkonomiske gevinster for at vi skal kunne videreutvikle vårt moderne velferdssamfunn, gjennom konkurransedyktig verdiskaping og økonomisk og sosial vekst.

• Kunnskapsdugnaden Tekna – LO – NHO. Organisasjonene har i fellesskap utarbeidet en plattform for fremtidig satsing på verdiskaping. Hovedrapport med delrapporter ble overlevert Politisk ledelse i NHD 25. april i år. LO anser at dette er viktig bakgrunnsdokumentasjon for innovasjonsmeldingen. Innholdet er konsentrert rundt fem sentrale tema:
  • Sats på kompetanse og talenter
  • Dyrk samspill og kreativitet
  • Bygg på den Nordiske modellen
  • Sats der vi har fortrinn
  • Vær åpen mot verden
  
  
• Koordinering og styring. En ny stortingsmelding som kan lede fram til en nasjonal innovasjonspolitikk må også fremheve Regjeringens koordineringsansvar. Det blir derfor viktig å styrke samordningsfunksjonene på departementsnivå, operativt nivå og regionalt nivå og utvikle en bedre forståelse av nøkkelfaktorer knyttet til det å utvikle en horisontal innovasjonspolitikk, samt kritiske forutsetninger for vellykkede endringsprosesser på tvers av sektorer.
  
  
• Nasjonalt Innovasjonsutvalg. Styring og koordinering av innovasjonspolitikken forutsetter forankring hos Statsministeren. Det kan derfor vise seg nødvendig og viktig at det blir opprettet et nasjonalt innovasjonsutvalg som ledes av Statsministeren. Dette utvalget bør bestå av de mest sentrale statsrådene med omfattende sektoransvar for å drive igjennom innovasjonspolitikken. I tillegg bør forskning og akademia, næringsliv og LO, NHO være representert.   Dette vil forankre og forplikte deltakernes engasjement til å arbeide strategisk for å gjennomføre de prioriterte målene i innovasjonspolitikken nasjonalt og regionalt. 
  
  
• Samvirkende virkemiddelapparat. Næringslivet blir stadig mer internasjonalt og i økende grad mer avhengig av å samarbeide med de beste, på tvers av landegrenser. På flere områder er virkemiddelapparatets evne til å betjene næringslivet ikke god nok. Samspillet mellom NFR, IN og SIVA virker for lite samvirkende og bør styrkes. Virkemiddelene for FoU, bedrift og infrastruktur må bli mindre overlappende og tydeligere innrettet overfor næringslivet.
  Dette stiller også krav til økte eller annerledes innrettede offentlige støtteordninger for næringsrettet FoU, til faglig kvalitet i det norske virkemiddelapparatet og til et effektivt samspill mellom ulike deler av innovasjonssystemet regionalt, nasjonalt og internasjonalt.
  
  
• Offentlig sektor – en forutsetning for økt innovasjonskapasitet Konkurransedyktige rammevilkår forutsetter ikke bare krav til omstilling og fornyelse av offentlig sektor, men også til at det utvikles bedre samspill mellom offentlig sektor og næringslivet gjennom gode innovasjonsprosesser.  Dette forutsetter bl.a. at også offentlige medarbeidere får nødvendig etter- og videreutdannings muligheter for å kunne videreutvikle dagens ordninger gjennom et effektivt samspill med næringslivet i en mer innovativ, medvirkende og prosessbasert organisasjonsform.
  Det vil dessuten være formålstjenlig å styrke samspillet om offentlige innkjøpsordninger og innovasjon og anspore offentlig forvaltning til å ha et mer bevisst forhold til, og investere mer i, forsking og utvikling.
  
  
• Norges største sektor. Tjenestesektoren er den desidert største del av økonomien. Det er derfor viktig å skape en ramme for hva som skal defineres som innovasjon og hvilke kriterier innovasjon skal måles mot. Et av de viktigste grunnlag som må oppfylles er at det skapes en politikk for sektoren som er helhetlig, men som også tar høyde for de forskjeller som finnes innen sektoren.
  
  
• Innovativ mat. Det er viktig for primærnæringene og næringsmiddel -industrien at det stilles krav til bedre standarder for sikker mat og god hygiene. Dette gjelder også emballering, frakt og lagringsmetoder frem til forbruk. Myndighetene kan bidra til å utvikle bedre tilsyns- og rådgivningstjenester og nye virkemidler for å fremme innovasjon i hele verdiskjeden.
  
  
• Mangel på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidslivet er i økende grad avhengig av tilgang på kompetent personell. For deler av næringslivet gjelder dette spesielt realfagsområdet. Det er betydelig rekrutteringsproblemer og mangel på kvalifisert arbeidskraft. Denne utfordring må adresseres allerede i grunnskolen og flere realfaglærer må rekrutteres samt økt satsing på gode IT løsninger og læreprogrammer.
  
  
• Entreprenørskap. Behovet for økt innovasjonskapasitet tilsier økt fokus på holdningsskapende aktiviteter med sikte på å utvikle et klima for entreprenørskap og innovasjon gjennom lokale og regional tilpassede ordninger. Det er viktig at samfunnet legger forholdene til rett for å kunne videreføre og ta vare på de elevene som har satset på entreprenørielle fag i skolen.
  Idéskapingsfasen representerer den største utfordringen for innovasjonsvekst i Norge og det trengs betydelige midler og tiltak for å stimulere denne.
  
  
• IPR.  Det bør rettes økt fokus på å tilpassede virkemidler overfor gründere og øvrige næringsliv i form av rådgivning og finansielle låne og garantiordninger, i forhold til å ivareta og trygge immaterielle rettigheter (IPR)- patentering. Norge må bidra til at næringslivet får den beste tjenesten og bistanden på pattenteringer og IPR i Europa, selv om Norge skulle legge ned sitt eget patentkontor.
  
  
• Kapitaltilgang for nyetablerte bedrifter. De fleste foretak er avhengige av et velfungerende kapitalmarked. Det offentlige må vurdere behovet for å stimulere privat kapital til i større grad å ta risiko i en oppstartsfase, som NHD selv tidligere har påpekt gjennom utredningen om kapitalmarkedet for nyetablerte bedrifter, jfr. NHD (2002) og Wassum rapporten.
  En utfordring i denne sammenheng kan være at det ikke er for lite privat kapital, men mangel på prosjekter som er interessante nok å gå inn i for private investorer. 
  Kan det da eventuelt bety at næringslivet ikke er tilstrekkelig innovativt – eller at forskningspolitikken ikke er viktig nok?
  
  
• Forskningspolitikk. Er en viktig del av næringspolitikken som må tydeliggjøre viktigheten av å satse betydelig mer på den næringsrettede brukerstyret forskningen. Barcelona målet må stå ved lag, men det kan være nødvendig å vurdere å øke den offentlige andelen midlertidig fra 1 av de 3 % til 1,2 % (40-60 deling) innen 2015.  Forskningsfondet må ha fortsatt vekst, men det må bli færre bindinger fra departementet som reduserer og hindrer forskningsrådets hovedstyres frie anvendelsesgrad av fondet.
  
  
• Forskningsrådet. Arbeidet med å utvide og formidle forskningens betydning for innovasjon og verdiskaping for SMB, må intensiveres. Gjennom bedre samarbeid med Innovasjon Norge må det utvikles bedre interaksjon mellom den teknologi - og markedsdrevne innovasjonen. Det blir likens viktig å videreutvikle regionale kunnskapsmiljøer med internasjonalt utsyn i samspill med det øvrige regionale VMA. Forskningsrådet må videre sørge for å prioritere egen kompetanseutvikling til bedre å kunne forstå hva som driver innovasjon i næringslivet og den internasjonale utfordringen med tilhørende nye kunnskapsmessige samarbeidsmønstre på tvers av landegrensene.
  
  
• Universitetene og høgskolene må gis et større institusjonelt ansvar for innovasjon og det må etableres støtteordninger som kan gå inn med såkornkapital for å finansiere en første fase for kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter.
  
  
• Forskningsinstituttene spiller en viktig rolle i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. En videreutvikling av instituttsektoren, gjennom bedre samordning og rammebetingelser i form av bl.a. basisbevilgninger på linje med tilsvarende institutter i EU, er nødvendig i forhold til å kunne imøtekomme FoU behovet i alle deler av arbeidslivet.
  
  
• Internasjonal FoU. Erfaringen fra Norges deltakelse i EUs 6RP er gode. 
  Det har sikret Norge tilgang til internasjonale forskningsresultater og internasjonal markedsadgang og gitt grunnlag for videre verdiskapning og innovasjon i norsk næringsliv. Det blir derfor viktig å stimulere til utvidet norsk deltakelse i EUs 7RP og i CIP, spesielt fra næringslivet. Det vil dessuten være viktig å videreutvikle Norges bilaterale forskningssamarbeid utenfor EU med land som USA, Kina, India og Japan.
  
  
• Formålet med SkatteFUNN-ordningen må være å gjøre næringsrettet FoU enda mer formålstjenlig, både for bedriftene og for samfunnet.   SkatteFUNN-ordningen har vist seg viktig for næringslivet og tilsvarende incentivordninger bør derfor vurderes videreført. Det kan være formålstjenlig å vurdere om ordningen eventuelt også bør gjelde andre innovasjonskostnader.
  
  
• Referansetesting. Det foreligger ingen helhetlig og systematisk analyse av hvordan det norske innovasjonssystemet fungerer. Faktagrunnlaget er mangelfullt i forhold til andre innsatsfaktorer enn FoU også med hensyn til resultater og særlig effekter av innovasjonsvirksomhet. 
  Det blir derfor viktig å vurdere behovet for å utvikle en nasjonal referansetestmetode i forhold til hvordan det norske innovasjonssystemet fungerer. Spesielt må behovet for et institusjonelt perspektiv i forhold til å forbedre innovasjonssystemets funksjonsdyktighet vurderes.
  
  
• Nytt Kompetansesenter. Det er nødvendig å gi økt fokus til industrielle nedstrømsaktiviteter fra olje og gass. Regjeringen bør bl.a. ta et initiativ sammen med berørte næringer, for å få etablert et nasjonalt kompetansesenter for nedstrømsaktiviteter og CO2  rensing i Grenlandsområdet.
  
  
• Den norske miljøteknologi klyngen. Miljøteknologi satsingen i Norge er for fragmentert og tiltak må iverksettes for å styrke denne næringens videreutvikling i Norge.  Regjeringen bør vurdere sammen med næringen, å ta et initiativ til å få etablert en nasjonal næringsklynge for miljøteknologi og en møteplass tilsvarende oljeindustriens eget KonKraft. Økt fokus på miljørettet innovasjon vil bidra til mer industrialisering, FoU, utdanning og økt internasjonalisering av norsk miljøteknologi.
  
  
• Nytt miljørettet innovasjonsincentiv. LO har oversendt politisk ledelse i NHD et forslag til å utvikle et nytt næringsrettet virkemiddel for å understøtte utviklingen av Norsk miljøteknologi. Virkemidlet skal basers på åpen nasjonal konkurranse som skal særlig vektlegge kommersialiseringspotensial. Dette virkemiddelet kan gi støtte i 2 faser før markedsrealisering. 1) Støtte til idérealisering og 2)støtte til prototyputvikling av de som har de mest kommersielt lovende prosjektideene. Dette virkemidlet må størrelsesmessig utgjøre kr. 100 mill hvert år i 10 år. Støtten forutsetter minst 50 % egenfinansiering fra søkerne, som hovedsakelig bør være norskeide SMBer.  
  
  
• Nasjonalt innovasjonssystem. En nasjonal innovasjonstjeneste med regionale enheter (ref. Forvaltningsmeldingen vedr. regionale innovasjonsselskap) må utvikles gjennom bedre samordning av virkemidler og virkemiddelaktører og være forankret i den nasjonale innovasjonspolitikken. Denne tjenesten må også kunne levere rådgivning og prosessledelse til private og offentlige virksomheter som ønsker å styrke sine innovasjonsaktiviteter.
  
  
• Regionalt innovasjonssystem. Regionenes fremtidige medeierskap av Innovasjon Norge, IN, må forutsette at den enkelte region samordner sine ulike regionale innovasjonstjenester slik at de kan koordineres, styres og ledes bedre av det enkelte regionale IN. Det blir her viktig å velge en nettverksorganisering som også ivaretar det øvrige VMA og lokalt næringslivs egne utviklede og finansierte innovasjonsselskap.
  Konseptet med ”One stop shop” for å forenkle bedriftenes tilgjengelighet overfor VMA, må opprettholdes. Dette gjelder også tjenestenes innhold, innretning og forutsigbarhet gjennom en langsiktig satsing.  
  
  
• Innovasjon Norge. Skal videreutvikles til å være hovedinstrumentet i Norges anvendte innovasjonspolitikk i tett samarbeid med Forskningsrådet og SIVA. Dette forutsetter at de økonomiske rammene må økes betraktelig. Innovasjonspolitikken operasjonaliseres gjennom å utvikle konkrete mål og strategier for VMA og for de virkemidlene som skal anvendes for å møte de faktiske utfordringer arbeidslivet står overfor internasjonalt – nasjonalt – regionalt.
  
  
• Medarbeiderdrevet innovasjon. Medarbeidere er en av de viktigste og mest oversette ressursene når det gjelder innovasjon. Det er dels medarbeiderne som i praksis omsetter kunnskap til nye produkter og tjenester. Deres kunnskap og erfaring er dels en selvstendig kilde til innovasjon.     Fremtidens innovasjonspolitikk gjør klokt i også å ha en strategi for hvordan man sikrer og utvikler medarbeidernes forutsetninger for å kunne utfolde sine innovative potensialer. Det kan i denne forbindelse være ønskelig å foreta en kartlegging av hvilken betydning medarbeiderdrevet innovasjon faktisk har i verdiskapingsmessig sammenheng.
  Det kan videre vise seg viktig å utvikle bl.a. VRI - programmet til også å kunne understøtte virksomhetene med anvendelsen av medarbeiderdrevne innovasjonsprosesser.
  
  
• Bred medvirkning. Norske arbeidstakere er preget av faglighet, omstillingsevne, selvstendighet og ansvar. Vi har en ledelseskultur basert på korte veier mellom beslutning og iverksetting. Mange beslutninger baseres på medarbeiderinvolvering og samarbeid. Dette gir Norge helt andre betingelser for medarbeiderdrevet innovasjon og en unik styrkeposisjon som vanskelig kan kopieres av andre land. Til grunn for dette har Norge et velfungerende trepartsbasert system og en kultur som evner å kombinere samarbeid og konflikt.
  
  
• Den Norske modellen – utviklingsprogram. Den nordiske modellen har utviklet seg mye siden de kjente samarbeidsforsøkene til Thorsrud, på 60-tallet. Men mye av dette har utviklet seg ulikt i de ulike private og offentlige sektorene. Den Nordiske eller den Norske modellen blir i mange sammenhenger trukket frem som et konkurransemessig pre.  Den har stor betydning for verdiskapingen og den gunstige produktivitetsutviklingen Norge har jamført med andre OECD-land.
  Dersom denne modellen har så stor betydning bør den videreutvikles for alle deler av arbeidsliv. Derfor foreslår vi at det opprettes et nasjonalt trepartsbasert program der myndigheten og alle arbeidslivets parter deltar for å videreutvikle den Norske modellen, med vekt på samarbeid organisasjonslæring og innovasjonskompetanse for økt evne til innovasjon og verdiskaping. Et slikt program må satse på regionale klynger og nettverk bestående av både privat og offentlig sektor.