Arbeidslivets grunnlov 75 år

I år er Hovedavtalen mellom LO og NHO 75 år. Denne avtalen har bidratt til å forme Norge. Det skriver NHOs administrerende direktør John G. Bernander og LO-leder Roar Flåthen i en kronikk.

Foto: Tommy Skar

Inngåelsen av Hovedavtalen i 1935 er et stolt øyeblikk i norsk historie. For våre organisasjoner markerte den første Hovedavtalen et vendepunkt. De harde og langvarige arbeidskampene i 1920- og 30-årene ble avløst av andre og fredelige måter å løse konflikter på. Hovedavtalen har betydning for relasjonene på hver enkelt arbeidsplass, mellom organisasjonene lokalt og sentralt, i hele arbeidslivet og i forholdet mellom myndighetene og arbeidslivets parter. Det er ingen overdrivelse å hevde at Hovedavtalen er en av de viktige byggeblokkene for den norske samfunnsmodellen.

Det gir perspektiv på arbeidet i LO og NHO å vite at vi som har ansvaret for organisasjonene i dag inngår i en lang historie som har gitt viktige bidrag til å forme Norge. Det var et modig skritt å gå fra konfrontasjon til samarbeid i 1930-årene.  Også myndighetene ga et viktig bidrag til dette ved å invitere partene inn i samarbeid gjennom å opprette institusjoner for felles konfliktløsning slik som Arbeidsretten og Riksmeklingsmannen. 

Hovedavtalen har ikke fjernet konfliktene fra norsk arbeidsliv, men den har gitt oss viktige redskap for å løse dem.  Denne grunnleggende funksjonen er det like stort behov for i dag som da den første avtalen ble inngått.  Samtidig er avtalen endret gjennom årenes løp for å svare på nye problemstillinger som er kommet opp. Gjennom forhandlinger er kompromiss blitt utformet for å gi et rammeverk for spørsmål som likestilling, kompetanseutvikling og arbeidstakeres medvirkning. Nå har vi i fellesskap satt i gang en prosess for å forenkle og fornye selve avtaleteksten. Avtalen skal på samme tid representere både kontinuitet og endring.  Avtalen må være tilpasset vårt samfunn og vår tid. På den måten sikrer vi at avtalen også for fremtiden fremstår som en viktig byggeblokk for norsk arbeidsliv.

Det ligger i relasjonenes natur at det ofte vil være slik at arbeidsgiverside og arbeidstakerside har motstridende interesser. Det vil være saker med konflikt og uenighet mellom oss. Det som særpreger oss er at vi også har en tradisjonen for å søke etter løsninger som kan forene interessene på en hensiktsmessig måte. Det gjelder alt fra den daglige kontakten mellom tillitsvalgte og bedriftsledelse til mekanismene for tvisteløsning mellom forbundene og hovedorganisasjonene sentralt. Selvsagt hender det at vi ikke kommer fram til enighet, da representerer Arbeidsretten, ulike nemnder og meklingsinstituttet viktige mekanismer for å komme fram til løsninger.

I Hovedavtalens ånd er det også at vi finner sammen om måter å løse store samfunnsutfordringer på når dette er påkrevd. Det at vi søker felles løsninger i samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter er til beste for hele det norske samfunnet. Solidaritetsalternativet fra 1990-tallet og avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA) er uttrykk for kraften i dette samarbeidet.

LO og NHO deler viljen til å fremme et anstendig og seriøst arbeidsliv, til å inkludere flest mulig, lengst mulig, i arbeid og til å svare på de utfordringer vi stilles overfor når det gjelder innovasjon, forskning og utdanning for å møte økende kompetansekrav og sterkere internasjonal konkurranse. Når det gjelder virkemidlene har vi imidlertid ofte ulikt syn. Det er naturlig, og det er verken ønskelig eller mulig å organisere oss bort fra slik uenighet. Det spesielle er at vi har samlet opp 75 års erfaring i å håndtere konfrontasjon i enkelte spørsmål samtidig som vi har nært samarbeid på andre områder. Det er denne tradisjonen som gjør at samarbeidsmodeller kan etableres som effektive måter å løse oppgaver på innenfor ulike felt, og som kan tilføre dynamikk og styringsdyktighet i krevende situasjoner. Dette har vært av stor betydning for politiske myndigheter i de tilfeller hvor det fra deres side er vist evne og vilje til å inngå i et reelt trepartssamarbeid.

En felles forståelse av sammenhengen mellom verdiskaping og velferd er selve bunnplanken i vårt samarbeid, og en forutsetning for et fungerende trepartssamarbeid med myndighetene.