Anstendig arbeid for alle?

Internasjonal fagbevegelse lanserte i 2007 ”Decent Work, Decent Life” – kampanjen på World Social Forum i Nairobi. Den norske regjeringen arrangerte i 2008, en global konferanse i samarbeid med LO, NHO og Financial Times. Regjeringen fulgte opp med  å vedta en strategi for anstendig arbeid, og Norge var det første landet i verden som la en plan for å styrke og samordne innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt. Det forplikter!

I juni år kom et nytt, og svært viktig gjennombrudd for anstendig arbeid. ILO-konferansen, der både LO, YS og Unio deltok aktivt, vedtok en konvensjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem. Det betyr at også hushjelper nå omfattes av samme regler som andre arbeidstakere. Arbeidstakere i private hjem er nesten uten unntak kvinner. De befinner seg på det nederste trinnet på arbeidsmarkedet. Mange jobber under slavelignende forhold. 

Konvensjonen er historisk.”Dette markerer slutten på det moderne slaveriet” sa en afrikansk tillitsvalgt og hushjelp i en kommentar. Konvensjonen er først og fremst en erkjennelse av prinsippet om at hushjelper skal behandles som andre arbeidstakere. Den bidrar også til økt respekt for et arbeid som stort sett utføres av underbetalte kvinner.

De fleste hushjelper arbeider i den uformelle økonomien. Etter hvert som stater ratifiserer  konvensjonen og følger opp med kontroller, vil millioner av arbeidstakere kunne komme ut av denne ”skyggeøkonomien” og inn i et regulert arbeids- og ansettelsesforhold.
Konvensjonen gir arbeidstakere i private hjem rett til å organisere seg i fagforeninger og rett til å forhandle om forbedringer av arbeidsforholdene, noe som hittil har vært forbudt i mange land. Konvensjonen slår fast at hushjelper skal ha rett til en ukentlig fridag. Arbeidstida skal begrenses, og de skal få betalt overtid. Kvinnene får rett til fødselspermisjon, og de skal også ha minimumslønn i land hvor dette er regulert.

Unge jenter, mange av dem barn, blir rekruttert til husarbeid og får ofte ansvaret for å passe barn både dag og natt, når de egentlig trenger søvn selv. Konvensjonen knytter derfor arbeid i private hjem opp til andre konvensjoner med bestemmelser om minstealder for barnearbeid. 
Arbeidstakere som rekrutteres fra utlandet skal, så sant det er mulig, underskrive en arbeidskontrakt med bestemmelser om arbeidsvilkår før de reiser. Denne kontrakten skal være bindende i landet de kommer til. Arbeidstakerne skal selv ha rett til å bestemme om de skal bo i huset der de jobber, eller velge et annet sted å bo. Konvensjonen regulerer også formidlingsbyråenes praksis. De kan for eksempel ikke lenger kreve fradrag i arbeidstakernes lønn for gebyrer. Arbeidstakere fra utlandet skal nå ha rett til selv å oppbevare passet sitt. Arbeidsgivere eller rekrutteringsbyråer konfiskerer ofte papirene og beholder dem.

Hongkong er et av de stedene der det er flere hundre tusen hushjelper fra andre land, de fleste fra Indonesia og Filippinene. Minimumslønnen for hushjelper i Hongkong er rundt 2.600 kroner i måneden, men en firedel av dem får mindre betalt. Over halvparten av dem jobber mer enn 15 timer daglig, og blir kontrakten oppsagt, har de to uker på seg til å finne ny jobb, eller reise fra byen.

Mishandling og overgrep forekommer ofte. For hushjelper som bor hos arbeidsgiver er grensen mellom arbeid og fritid utvisket. I praksis står de til disposisjon 24 timer i døgnet. Ett av de største problemene er at de fleste ikke har sitt eget krypinn, og er tvunget til å dele rom med andre medlemmer av husholdningen, sove i stua, på kjøkkenet eller på vaskerommet.

På søndager samles de på et område under Hongkongs skyskrapere. De spiser, prater og utveksler nytt hjemmefra. Fagbevegelsen, deriblant norsk LO, arbeider for å organisere  disse kvinnene. Men med bare en fridag i uka er det ikke lett å få tid til fagforeningsmøter. Likevel øker tallet på fagorganiserte hushjelper. Nyheten om at ILO hadde vedtatt en konvensjon som ivaretok deres interesser, utløste jubel og glede over at de endelig skulle få sin anerkjennelse.
Men konvensjonen er ikke mye verdt uten tilsyn og kontroll. Arbeidstilsyn i private hjem var et omstridt punkt i forhandlingene under ILO-konferansen. Dette ble likevel vedtatt.

Norge har ikke store grupper av hushjelper, men vi har au-pairer på kulturutvekslingsprogram som skal passe barn og stelle hus. Ikke alle blir behandlet ”på like fot”, slik meningen indikerer. Det er merkelig at en au-pair skal underskrive en arbeidskontrakt, mens de egentlig burde undertegnet en avtale om kulturutveksling.  Fra å være en ordning hvor ungdom tok opphold i utlandet som au-pair et års tid, er det nå velvoksne kvinner med egen familie langt borte som drar til utlandet, blant annet Norge, som au-pairs.  En uverdig situasjon for dem som må arbeide på slike vilkår, og en uthuling av en ordning for ungdom som ønsker kulturutveksling for en periode. Norsk fagbevegelse er opptatt av at den norske regjeringen rydder opp i situasjonen for au-pairene.

Regjeringen må i solidaritet med verdens fattige og undertrykte hushjelper  umiddelbart sette i gang prosessen med å få ratifisert konvensjonen. Her må Norge gå i bresjen.  Forholdene for arbeidstakere i private hjem er ikke et problem bare i Asia, Sør-Amerika eller Afrika. Dette angår like mye den vestlige verden som er store mottakere av hushjelper fra andre land. Slik kan vi bidra til praktisk  solidaritetsarbeid for de arbeidstakerne som mest trenger vår støtte og solidaritet.