Organisering – i Malaysia?

Det er en slående stillhet i kantina. 350 ansatte lytter spent til konserntillitsvalgt Atle Tranøys redegjørelse: Akers ledelse er positive til fagforeninger!

Foto: Terje Kalheim

Det er ikke bare greit, men også ønskelig at Akers medarbeidere over hele kloden organiserer seg. Også her i Malaysia.

Tekst og foto: Terje Kalheim, LOs Internasjonale avdeling

Stillheten er fortsatt total mens budskapet synker inn. Enkelte ansatte veksler blikk, blikk fulle av tvil og spørsmål. Hva er det mannen sier? Ønsker Aker virkelig at vi faktisk organiserer oss? Og kan vi stole på det?

Møte i Port Klang
Bakteppet for denne scenen er Akers Solutions offshoreanlegg i industrisonen Port Klang utenfor Kuala Lumpur i Malaysia.

Konserntillitsvalgt Atle Tranøy er på besøk i følge med øvrige hovedtillitsvalgte fra Aker-konsernet i Norge. Hensikten er å redegjøre for Akers internasjonale rammeavtale med Fellesforbundet og Den Internasjonale Metallarbeiderføderasjonen (IMF). Og for å gjøre seg personlig kjent med arbeidsforholdene, kjenne litt på stemningen og mentaliteten. Som erfaren tillitsvalgt vet Tranøy at du lærer mest ved å være der, se folk i øynene og høre de ansatte og ledelsens beskrivelse av virkeligheten – på stedet.

Rammeavtalen
Avtalen ble forhandlet fram i 2008 etter initiativ fra de LO-tillitsvalgte i Aker.
Den forplikter Akers virksomheter til å respektere grunnleggende menneskerettigheter, ILOs kjernekonvensjoner og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. Hensikten er å sikre de ansatte et godt arbeidsmiljø.
Og da inngår retten til fri organisering.

Akerkonsernet er stort, både etter norsk og internasjonal målestokk – med 36.000 ansatte i mer enn 30 land. Virksomheten i Malaysia ble etablert i 2006 og har ca 720 ansatte. Anlegget produserer spesialutstyr og avansert undervanns-teknologi for oljeindustrien. Arbeidstokken er godt kvalifisert og det er satset mye på spesialopplæring. Anlegget leverer først og fremst til offshoremarkedet i Asia.

I et tøft marked
Dette er ikke noe ”sjokk-besøk” fra norsk fagbevegelses side. Både ledelsen og de ansatte er godt forberedt på besøket fra Norge. Den lokale ledelsen er tungt representert og har redegjort helt etter boka om arbeidsmiljøet i alle ledd – særlig viktigheten av HMS-arbeidet. Representantene fra ledelsen gir utvilsomt et positivt inntrykk – sånt skjønner også erfarne tillitsvalgte når man først møtes over bordet.

Viseadministrerende direktør Tenntant Crawford fra Aberdeen, understreker at bedriften slåss i et tøft marked.
– Vi har hatt leveringsproblemer underveis, vi har gjort feil. Opplæring tar mye mer tid enn vi skjønte på forhånd. Kravet til høy kvalitet møter kravet til tempo og effektiv produksjon – vi jobber hele tiden med å treffe planken, altså oppfylle begge krav samtidig, sier Crawford.

Sikrest å holde kjeft
På møtet i kantina i Port Klang er Tranøy ferdig. Stillheten rår. Ingen spørsmål verken fra ledelse eller ansatte. Forsto de budskapet om at organisering er ønskelig, eller var ledelsen i sjokk, og de ansatte skremt til taushet?
Nå er tiden inne for at P. Arunasalam kan gjøre sin del av jobben.
Arunasalam er invitert med som den Internasjonale Metallarbeiderføderasjonens mann i Malaysia. Og han er åpenbart veldig glad for Atle Tranøys klare melding.

Han kjenner hverdagen i malayisk arbeidsliv. Han har støtt på de mange små og store vanskelighetene som hindrer faglig organisering i dette landet. Han vet at regelen er å møte presis på jobb, levere kvalitet og ellers holde kjeft. Den som ønsker innflytelse på egen arbeidsplass har veldig plutselig ingen arbeidsplass!

Sånn er den beinharde virkeligheten. Dette er ikke Norge, dette er Malaysia.
Arunasalam vet også at de ansatte aldri vil bestride ledelsens versjon av virkeligheten så lenge ledelsen er i samme rom.
Men med den internasjonale rammeavtalen og fagforeningene i mor-konsernet i ryggen, er jobben imidlertid enklere og langt mer lystbetont for fagforeningsmannen fra Malaysia.

Kanskje et håp
Vi inviterer ansatte til samtaler etter møtet, samtaler der diskresjon gjelder. Og de fem som tar sjansen og kommer, har en mindre idyllisk historie å fortelle. Forskjellsbehandling, vilkårlig og ofte urettferdig lønnsfastsettelse, trakassering av ansatte og mangelfull informasjon, er innholdet.

Arunasalam forklarer enkelt og pedagogisk hvordan de skal gå fram for å danne fagforening. Foreslå et møte for alle, der han kan gå igjennom det samme i full åpenhet. Understrek hele tiden at dette er Akers policy – dette vil ledelsen i Norge ikke sette seg imot!

Dermed er grunnlaget lagt – noen er blitt inspirert, diskusjonen er i gang.  Ledelsen ble nok litt overrasket over innholdet i møtet, men for mange ansatte ble et håp tent. Korrespondansen i etterkant av besøket tyder på hektisk møtevirksomhet.
Det er faglig aktivitet på fabrikkanlegget i Port Klang.
Men faglig organisering i Malaysia er ingen lett match – og det kommer alltid nye hverdager med nytt trøbbel. Det faglige arbeidet må bygges stein på stein – i et land der faglig tradisjon og industrikultur var nesten ukjent for få år siden.
Men som P. Arunasalam sier når vi skilles:
– Det gjør jo jobben min tusen ganger enklere når både jeg, de ansatte og den lokale ledelsen vet at vi har dere på laget.