Landsorganisasjonen i Norge

Økonomi og sysselsetting
Faksimile: Dagens Næringsliv 10. oktober 2017

Ulikhet har rammet norsk eksport

Lønnsdannelsen har sviktet og gitt økt ulikhet i mange land. Folket har så krevd proteksjonisme. Det rammer norsk eksport. Det skriver LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Kronikken, skrevet av LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad, sto på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 10. oktober 2017

Oljeprisfallet høsten 2014 forårsaket et markert fall i verdien på norske kroner. Kronen svekket seg med 14 prosent fra september 2014 til september 2015. Med dette forbedret alle norske eksportører sin konkurranseevne tilsvarende. Kanskje måtte de betale noe mer for importerte innsatsvarer, og kanskje hadde de valutasikret sine salgsinntekter. Etter ett års tid burde imidlertid de aller fleste ha fått full effekt av kronesvekkelsen på sine inntekter. 

Med oljeprisfallet falt også oljeinvesteringene og letingen. Oljeselskapene satte driften på sparebluss og krevde det samme av sine underleverandører. Dermed falt sysselsettingen og arbeidsløsheten økte, særlig i oljefylkene. Den norske lønnsveksten er i verdenstoppen i å reagere på en slik konjunkturnedgang. Lønnsveksten var betydelig høyere enn hos handelspartnerne og er nå blitt lavere. Sammen med kronesvekkelsen har det gitt en formidabel konkurranseevnegevinst, slik figur 1 viser.

 

Det ser ikke ut til at eksporten reagerer positivt på den økte lønnsomheten. Eksportbedriftene kan heller ha latt konkurranseevneforbedringen slå ut i økte overskudd. Særlig siden mange hadde ledig produksjonskapasitet fra finanskrisen og oljekrisen, burde de ha redusert prisene ut til de utenlandske kundene og latt noe av gevinsten komme i form av økte ordrer og økt eksport. 

Derfor er det svært overraskende at norsk eksport utenom av olje og gass har utviklet seg svakt siden oljenedturen (se figur 2). Eksporten av tradisjonelle varer og tjenester regnet om til årsgjennomsnitt var i første halvår i år én prosent lavere enn i fjor, og hele 7,2 prosent lavere enn i 2015. Eksporten og konkurranseevnen har beveget seg i motsatte retninger. Det er overraskende.

Noe av den svake eksportutviklingen skyldes at norske virksomheter også leverer til olje- og gassvirksomhet i utlandet. Oljeprisfallet har rammet oljesektoren globalt.

Svak vekst internasjonalt har også vært en forklaring. Verden har slitt med å komme seg ut av den økonomiske hengemyra etter finanskrisen i 2008. Måten verden har møtt krisen har vært lite effektiv. Når alle land forsøker å bedre sin konkurranseevne overfor andre land ved å svekke egen valuta og redusere lønnsveksten, blir den samlete effekten imidlertid liten. Alle kan ikke eksportere seg til høyere vekst. Noen må også importere mer. Nå er imidlertid den globale veksten på vei opp, men nye bremser er slått på.

Videre har man håpet at det lave rentenivået ville øke bedrifters investeringer. Det har heller ikke skjedd, verken ute eller hjemme. Bedrifter gjennomfører ikke investeringer fordi det er billig å finansiere dem, men fordi det er lønnsomt. Når mange har ledig produksjonskapasitet på grunn av lav etterspørsel, ønsker de ikke å investere i ny produksjonskapasitet. I stedet er gjeldsveksten brukt til å kjøpe eiendom og verdipapirer.

En ytterligere forklaring er at den svake lønnsveksten og en omfordeling av landenes inntekter fra arbeidstakere til bedriftseierne har ført til økt ulikhet. Fagforeninger er bevisst svekket og arbeidsmarkedene er liberalisert. Økt ulikhet rammer etterspørselen. Arbeidere bruker mer av inntekten sin på kjøp av varer og tjenester enn bedriftseierne gjør. Opphoping av inntekt og formue på færre hender, skader således bedriftenes omsetning.

Økt ulikhet som svar på økonomiske nedturer er skadelig for økonomien, og gjør nedturer dypere og lengre. Det skaper frustrasjon og politiske motkrefter settes i sving. Markedskreftene blir paradoksalt nok ødeleggende for markedsøkonomien.

Vi har sett hvordan befolkningen i mange land har vendt seg til politiske ledere som ønsker mer proteksjonisme, å beskytte sine egne arbeidsplasser ved å stoppe import. Storbritannia er i forhandlinger om å forlate EU og USA har stoppet forhandlinger og gått ut av frihandelsavtaler.

Det er tydelig i globale handelstall og blitt dokumentert av OECD. I perioden fra 1986 til 2007, før finanskrisen, var forholdet mellom handel og verdiskaping 2 til 1. Det vil si at for hver krone som ble produsert, ble det handlet for 2 kroner. I perioden etter har forholdet blitt redusert til nesten 1 til 1.

Handelsavtaler har fått skylden for den økte ulikheten, når det i virkeligheten er systemet for lønns- og inntektsfordeling som har sviktet. Ved å vende seg til høyrepopulistiske krefter som taler for proteksjonisme, har problemene og konfliktene økt. 

Norge er et land som har tjent godt på internasjonal handel. En stor del av det vi produserer eksporteres. Valutainntektene har vi brukt på å kjøpe tilsvarende fra andre land. Samtidig har vi en lønnsdannelse og et trygdesystem som sikrer at gevinstene blir delt til alle. At mange norske velgere har forstått at det er sviktende lønns- og inntektsdannelse og ikke internasjonal handel som er trusselen mot rettferdighet, jobber og vekst, hjelper imidlertid ikke norske eksportbedrifter. Det er velgerne i våre eksportmarkedsland som må forstå dette.

Flere aktuelle saker

Se alle artikler