Landsorganisasjonen i Norge

Valg 2017
- Det er ikke overraskende at regjeringen vil snakke bort økt ulikhet, når den selv aktivt bidrar til større forskjeller, skriver LO-leder Hans-Christian Gabrielsen.

- Solberg bagatelliserer ulikhet

- Det er ikke overraskende at regjeringen vil snakke bort økt ulikhet, når den selv aktivt bidrar til større forskjeller, skriver LO-leder Hans-Christian Gabrielsen i et innlegg i Dagens Næringsliv 29. juni.

Les innlegget i sin helhet her

Solberg bagatelliserer ulikhet 

Det er ikke overraskende at regjeringen vil snakke bort økt ulikhet, når den selv aktivt bidrar til større forskjeller.

Under overskriften «I klinsj om ulikhet» i DN 22. juni bagatelliserer Erna Solberg økende ulikhet som en viktig samfunnsutfordring. Statsministeren avslører i artikkelen en svak samfunnsforståelse. Det er tydelig at tidligere pene ord om den norske modellen ikke kan stikke dypt. Hun går langt i retning av å individualisere en av de største utfordringene vi står overfor, ved å vise til innsats mot rus som noe av det viktigste for å motvirke ulikhet.

Innsats mot rus er viktig og bra. Men det er nok langt sterkere drivkrefter vi må forholde oss til for å ivareta små sosiale forskjeller fremover.

Statsministeren avfeier viktigheten av å engasjere seg i kampen mot økt ulikhet med at Norge er kåret til et av verdens beste land å bo i, og at bare Island har mindre forskjeller enn Norge. Dette har ikke kommet rekende på ei fjøl. Det er et resultat av bevisst politikk, og av trepartssamarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Under Høyre-Frp-regjeringen har politikken lagt til rette for større forskjeller mellom folk.

I en tid med raske endringer i arbeids- og samfunnsliv er det viktigere enn på lenge å bidra til samarbeid og tillit. Land med små sosiale forskjeller kan vise til høy grad av tillit og sosial kapital i befolkningen. Det er viktig for omstillingsevnen. Det er viktig for innovasjon, for kunnskapsdeling og for læring i arbeidslivet, og dermed også for økonomisk vekst. Dette kommer i tillegg til at befolkningen mener det er rettferdig med små forskjeller.

Små forskjeller er «limet» i den norske modellen. Vi kan snakke om en likhetsmultiplikator (Barth og Moene NOU 2009:10 Fordelingsutvalget). Grunnen er at økonomi og politikk beveger seg sammen, slik at likhet skaper mer likhet, og ulikhet skaper mer ulikhet. Små lønnsforskjeller stimulerer til økt oppslutning om velferdsstaten. Velferdsstaten forsterker tendenser til lønnssammenpressing. Og omvendt: Øker ulikhetene svekkes oppslutningen om den skattefinansierte velferdsstaten. Forvitringen av vår samfunnsmodell kan derfor eskalere, hvis politikerne ikke gjør nok for å motvirke.

Det er sterkt press i retning av økte forskjeller, særlig internasjonalt, men også her hjemme. Løsere tilknytningsformer og lavlønnskonkurranse i deler av arbeidslivet, tilflytting av personer med lite utdannelse, fallende organisasjonsgrad samt rask teknologiutvikling er blant faktorene som medvirker. Regjeringen har bidratt med å åpne for mer midlertidighet og for svak innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Sterk globalisering og stadig raskere teknologisk utvikling gjør at politikerne må være mye tettere på for å hegne om små forskjeller. Gode institusjoner må gå hånd i hånd med sterk prioritering i den løpende politikken. Vi ser hvordan det har gått i land som USA og Storbritannia, der man ikke har greid å fordele gevinster og ulemper av globaliseringen rettferdig.

En velfungerende lønnsdannelse med høy grad av koordinering, kamp mot sosial dumping, en kraftfull kompetansepolitikk og rettferdig skattepolitikk er noe av det viktigste å følge opp for å motvirke presset i feil retning. Vi må ivareta den norske modellen som har gjort at vi har kunnet utnytte globaliseringens og teknologiens fordeler for økonomisk vekst og velstand, samtidig som den har beskyttet befolkningen for dens negative sider. Den viktigste bærebjelken i den norske modellen er et velorganisert arbeidsliv.

Det er ikke overraskende at regjeringen vil snakke bort økt ulikhet, når den selv aktivt bidrar til større forskjeller.

Regjeringen har prioritert skattekutt til de rikeste fremfor en mer sysselsettingsfremmende politikk. Blant annet burde det vært satset mer på kompetanse, som også er nødvendig for å motvirke lavlønnskonkurranse og økte forskjeller. Regjeringen har strammet inn i trygdeordningene til de svakeste. Regjeringen har i valgkampen begynt å snakke pent om det organiserte arbeidslivet, men motarbeider i praksis gjennom tilrettelegging for økt bruk av midlertidige ansettelser.

Det er en stor risiko for at den norske modellen svekkes ytterligere, dersom Høyre- og Frp-regjeritngen får fortsette å styre Norge inn i neste fireårsperiode. Det er ikke blitt mindre grunn til å uroe seg for dette i lys av debatten om ulikhet de siste dagene.

Hans-Christian Gabrielsen, LO-leder

Flere aktuelle saker

Se alle artikler