Landsorganisasjonen i Norge

Foto: Trond Isaksen

Politikk for økt sysselsetting

I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Les mer om LOs politikk for økt sysselsetting.

Publisert 21.04.16, endret11.05.16 Av: LO - Informasjons- og rådgivningsavdelingen

Økonomisk politikk
Forhandlinger og samarbeid
Lønnsoppgjør
Trepartssamarbeid
Arbeidslivsregulerin
Omfordelende redskaper
Skatt
Trygder ved tap av arbeid
Pensjon
Avtalefesting
Andre sider ved samfunnsorganisering

*LO-kongressens vedtatte uttalelse om økonomi og sysselsetting, tiltaksdelen

 

 1. Tiltak og mekanismer
Fagbevegelsens hovedoppgave er å sikre arbeid og inntekt på vegne av sine medlemmer. For å oppnå dette kreves, at forhandlinger med arbeidsgiver, som primæroppgave, kombineres med bredt samfunnsengasjement. Forhandlingsinnsatsen må virke sammen med økonomisk politikk, velferdsorganisering og andre samfunnsdannende krefter. Dette dreier seg om utformingen av enkelttiltak og regler, men også om påvirkning av viktige drivkrefter og mekanismer.

a. Økonomisk politikk
Hovedelementene i den økonomiske politikken må være at:

  • Statsbudsjettet (finanspolitikken) brukes aktivt for å jevne ut svingninger i økonomien. Regjeringens håndtering av finanskrisa viste oss betydningen av en langsiktig budsjettpolitikk. Gjennom handlingsregelens oppbygging av reserver har en både bidratt til en kontrollert kostnadsvekst for industrien og samtidig skapt handlingsrom for å stimulere etterspørselen i dårligere tider.
  • Pengepolitikken supplerer etterspørselsstyringen samtidig som en bidrar til stabilitet i valutakursen 
  • Aktiv arbeidsmarkeds- og næringspolitikk letter omstillinger og kostnadspress, gjennom velutviklet formidling og betydelig bruk av tiltak med hovedvekt på utdanning og kompetanse.

b. Forhandlinger og samarbeid
Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Når de fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge kan dette i stor grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer for dårlig. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere. Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som 6-7 pst, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse uheldig mye. Når partene på sentral plan kan styre lønnsveksten, gir det myndighetene ”rom for” mer ekspansiv budsjett- og rentepolitikk enn ellers.

Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles ”likevektsledighet” eller ”strukturell ledighet”. Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsledigheten kan bli før pris- og lønnspresset blir ”for stort”. Dette ledighetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, bl.a. fordi det kan endres over tid. De etterfølgende anslag (økonomiene før finanskrisen) illustrerer imidlertid at arbeidsmarkedene fungerer ulikt mellom land og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig.

Anslag på ”likevektsledighet” 2008 fra OECD

Polen

12,3

Spania

9,4

Hellas

8,9

Tyskland

8,3

Frankrike

8,2

Belgia

7,9

Finland

7,4

Sverige

7,0

Storbritannia

5,4

Østerrike

5,3

USA

4,9

Danmark

4,3

Sveits

3,7

Nederland

3,5

Norge

3,3

Det er også andre hensyn enn sysselsettingen som taler for samordning av lønnsdannelsen. Også muligheten til å styre fordelingen av lønnsutviklingen og bl.a. ivaretakelse av hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn blir da større. Det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulikt når lønnsdannelsen overlates til markedet gjennom individuelle avtaler eller forhandlinger for enkeltgrupper som ikke ser noen interesse i å medvirke til det som samlet sett er rettferdig og en fornuftig lønnsutvikling for økonomien som helhet (”kollektiv fornuft”).

Den etterfølgende figur viser at lønnsforskjellene er mye mindre i Norge enn i land med mer desentral og markedsstyrt lønnsdannelse.

 

Kilde: OECD

Kollektive forhandlinger og en konstruktiv rolle for partene i arbeidslivet har stor betydning for samfunnsutvikling, økonomi og maktforhold. Det er etter hvert en bred internasjonal erkjennelse at de nordiske land har lykkes med å kombinere økonomisk effektivitet og rimelig fordeling på en bedre måte enn andre land. Dette skyldes en kombinasjon av at arbeidstakerne har vært godt organisert og en sterkere samordning av disse interessene enn i andre land gjennom landsomfattende tariffavtaler med sentral lønnsdannelse.

Skattestimulans til fagorganisering bidrar til en bedre maktbalanse i samfunnet mellom arbeid og kapital Arbeidstakersiden har oppnådd stor innflytelse over utviklingen, men en har samtidig også måttet ta et bredere ansvar for denne enn kolleger i andre land.

Lønnsoppgjør
LO må sikre sin samordnende rolle i lønnsdannelsen; noe som krever at organisasjonsgraden sikres samlet sett og i bredden av arbeidslivet. Samordningen må oppnås gjennom forhandlingsmåte, sentrale tillegg og en sterk posisjon overfor arbeidsgivermotparter og andre arbeidstakerorganisasjoner. Samarbeid om fornuftige inntekstoppgjør mellom regjering og arbeidslivets parter er viktig for å unngå et uheldig kappløp mellom priser og lønninger og mellom ulike arbeidstakergrupper.

Når vi kan samordne lønnsforhandlingene, kan vi lettere sikre samsvar mellom lønnsnivå og lønnsevne. Sentralt avtalte lønnstillegg i privat sektor må ha en tilstrekkelig posisjon i den samlede lønnsutviklingen. De må formes i en fornuftig kombinasjon med lokale mekanismer. Det er de siste som har stått for den største delen av lønnsutviklingen; her illustrert ved industriarbeiderens utvikling.

 

                       Sentrale tilleggs bidrag til lønnsveksten, industriarbeidere

Utjevningen mellom menn og kvinners gjennomsnittlige lønnsnivå går for langsomt, særlig som følge av et fortsatt svært kjønnsdelt arbeidsliv, der kvinner og menn jobber i ulike næringer, yrker og stillinger og der kvinner jobber langt oftere deltid enn menn. Likelønnsprofil på sentral og lokalt avtalte tillegg må videreføres og understøttes av strukturelle tiltak mot kjønnsdelingen og for mer likestilling blant annet gjennom et nytt trepartssamarbeid rettet inn mot mekanismer i arbeidslivet.

Økonomisk styring gjennom frontfagsmodellen er viktig for å sikre sysselsetting og langsiktig økonomisk bærekraft. Det er et problem om en økende del av arbeidstakerne unngår denne styringen. Næringer utsatt for internasjonal konkurranse må bestemme rammene for lønnsutviklingen. Men for å være bærekraftig må den også bidra til en rimelig fordeling. Det er etablert som prinsipp at alle grupper inngår i beregningene for lønnsveksten i de aktuelle næringer. Det skal gi rammer for hele arbeidslivet, men ikke være til hinder for at det kan gis kompensasjon til grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Trepartssamarbeid
Den samordnende lønnsdannelsen inngår i en bredere sammenheng der arbeidslivspolitikk møter den økonomiske politikken, herunder velferds- og næringspolitikk. Det går en linje fra den første Hovedavtalen fra 1935 til en stadig utviklet forhandlingsmodell og et bredt et samarbeid mellom partene og myndighetene. Dette er også i samsvar med ILO-konvensjon 144 om trepartssamarbeid.

En samarbeidsmodell eller konsensusorientert modell står i kontrast til mer markedsdrevet arbeidslivs- og økonomisk politikk. Den sikrer på en bedre måte balansen mellom økt verdiskaping og sosiale forbedringer som blant annet pensjoner og nedsettelse av arbeidstid.

IA-avtalen er et viktig uttrykk for dette der en skal forene en effektiv økonomi, omfordelende trygder og offentlig sektor med bred inkludering basert på arbeidslinjen. Både av hensyn til trygghet, fordeling og mobilisering av arbeidskraft må IA-avtalen beholde en sentral rolle. Den vil bidra til lavere sykefravær, lengre yrkesliv og bedre inkludering av utsatte grupper. Den er også nøkkelen til at ordningen med full lønn under sykdom utvikles i takt med nye behov når det gjelder varighet og beregningsregler.

Vekst- og attføringsvirksomhetene er sammen med NAV et viktig redskap i inkluderingspolitikken. Offentlig eiermajoritet og forbud mot utbytte er viktige mekanismer for å sikre at det attføringsfaglige er i hovedsetet. Anbudssystemet og tjenestetilbydere som har profitt som mål er dårlige hjelpere for personer som står langt unna arbeidsmarkedet.

Trepartssamarbeidet i fag- og yrkesopplæring er viktig for utvikling av jobbinnhold for den enkelte og for å dekke virksomhetens kompetansebehov. For EVU er dette særlig viktig, men også yrkesopplæring og utjevning av utdanningskløften er store utfordringer. En ILO-konvensjon (142) fra 1975 slår fast at partene i arbeidslivet skal ha avgjørende innflytelse på utforming av fag- og yrkesopplæring og karriereveiledning

Arbeidslivsregulering
Reguleringen av arbeidslivet må skje gjennom en kombinasjon av kollektivt avtaleverk, lovregulering og effektive offentlige tilsynsorganer. Gjennom dette skapes en rimelig maktbalanse mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i den enkelte virksomhet og for arbeidslivet samlet. Velregulerte arbeidsmarkeder bidrar til større likhet i fordeling av makt og inntekt og gir samtidig større robusthet overfor økonomiske kriser. Myndighetene kan understøtte det organiserte arbeidsliv gjennom den rolle en gir brede hovedorganisasjoner og gjennom en klar skattemessig oppmuntring til fagorganisering.

Nye kontrakts- og organisasjonsformer i kombinasjon med økt internasjonalisering av arbeidsmarkedet skaper særlige utfordringer for å vedlikeholde en høy standard på lønns- og andre arbeidsforhold. Almenngjøring av tariffavtalers minstelønn og regulering av innleie er særlig viktige virkemidler. Det samme gjelder tilsyn og kontrollordninger rettet mot sosial dumping.

c. Inntektssikring og omfordelende redskaper
Den inntektsfordeling som skapes gjennom arbeidsmarked, bedriftsliv og kapitalmarked må korrigeres gjennom offentlig tjenesteyting, skattesystem og pensjons- og trygdeordninger. Disse medvirker også til å utjevne risiko for inntektstap mellom ulike grupper i befolkningen.

Skatt
Et effektivt og omfordelende skattesystem er avgjørende både for å finansiere velferd og en rimelig inntektsfordeling etter skatt. De som har mest, må betale mest. Skattenivået tilpasses våre mål for velferdssamfunnet. Skatteunndragelser må bekjempes mer effektivt og omgåelser drevet fram av selskapskonstruksjoner og profesjonelle rådgivere må møtes av tilstrekkelig kompetanse i relevante statlige etater.

En økt beskatning av en i dag underbeskattet finanssektor kan både bidra til velferdens finansiering og et bedre fungerende finansmarked. Det kan skje både gjennom nasjonale tiltak og i samarbeid med andre land og internasjonale institusjoner.

LO må støtte tiltak for bekjempelse av skatteparadis og økt finansiell gjennomsiktelighet for å bekjempe korrupsjon og skatteunndragelse. Norge bør spille en aktiv rolle i denne prosessen.

LO krever fradrag for hele fagforeningskontingenten.

Trygder ved tap av arbeid
Inntektsbortfall ved sykdom må sikres gjennom trepartssamarbeid og videreutvikling av IA-avtalen. En inntekt å leve av må sikres gjennom folketrygden og pensjonssystemene i arbeidslivet. Mer forbigående inntektstap må kompenseres gjennom trygdeordninger nærmere knyttet til jobbsituasjonen. Dagpenger ytes ved tidsbegrenset arbeidsløshet, mens arbeidsavklaringspenger er en sikring i grenselandet mot mer varige sykesituasjoner.

Det er viktig med et godt gjensidig samvirke mellom alle disse trygdeordningene og den aktive arbeidsmarkedspolitikken. Ordningene må oppdateres for bedre å møte behovene som følger av endringer i pensjonssystem, økt innslag av arbeid i utlandet og behovet for smidige ordninger mellom arbeid og trygd.

Pensjon
Pensjonssystemet med basis i Folketrygden er bærebjelken i velferdsstaten. Folketrygden, AFP og tjenestepensjonsordningene må sikre det økonomiske grunnlaget for en trygg og verdig alderdom for alle.

LO vil jobbe for at samlet pensjon ved 67 års alder minst skal være 66 prosent av tidligere lønn.

Dagens organisering av tjenestepensjoner er best egnet for personer som jobber i samme bedrift hele yrkeslivet og der bedriften har et langt liv hos samme pensjonsleverandør. Systemet er ensidig og kortsiktig styrt av den enkelte bedrift, noe som også gjør det dyrt å drive og uakseptable forskjeller arbeidstakerne imellom. Bare et bredt organisert pensjonssystem kan tilfredsstille de viktigste aktuelle kravene til et godt system som ivaretar

  • Jobbskifter uten tap av pensjon og høye flyttekostnader, og dermed arbeidslinje i praksis
  • Kostnadseffektiv forvaltning og administrasjon og mer pensjon for innskudd og premier
  • Premier og ytelser som er like uavhengig av kjønn

Uføretrygden i folketrygden må sikres på minst samme dekningsnivå som i dag. Uføredekning må også inngå i tjenestepensjonene og være på høyde med det som kreves for alderspensjon både hva angår dekningsnivå og organisering.

Avtalefesting
LO s tradisjon bygger på universell statlig inntektssikring organisert utenom arbeidsmarkedet. På pensjonsområdet er det imidlertid stort behov for kollektive, avtalefestede ordninger.

LO vil kreve brede avtalefestete ordninger i privat sektor, med sikte på et kollektivt, trygt og moderne system for tjenestepensjoner med større grad av likhet enn i dag.

Offentlige ansattes tjenestepensjoner tilpasning til folketrygden må skje i nært samarbeid med organisasjonene. Nivået må ikke svekkes.

Gjennom pensjonsreformene som gradvis iverksettes blir det stadig mer berettiget å se lønn og pensjon i sammenheng. Det er en kraftig øking fra 2011 til 2012 i andelen med tidlig uttak av pensjon. Det er imidlertid store forskjeller mellom menn og kvinner. Minstepensjonen og dermed minstegrensen for uttak før 67 år er hevet etter hovedoppgjøret i 2008. Særlig mange kvinner med  lav opptjening har mistet retten til tidlig uttak av pensjon. LO mener dette er en utilsiktet og uakseptabel følge av en ellers god reform.

LO vil at AFP-ordningen på en enda bedre måte skal bidra til at kvinner  kvalifiserer. LO vil derfor kreve et overgangstillegg i AFP-ordningen som sikrer dette.

d. Andre sider ved samfunnsorganisering

Lønnsdannelse og inntektsfordeling påvirkes i økende grad av samfunnsorganiseringen utover det som betjenes gjennom forhandlinger og arbeidslivsregulering. Gjennom historien har bedriftsorganisering og forholdene på arbeidsplassen vært et sentralt tema for fagbevegelsens innsats. I den organiserte del av økonomien er det mellom arbeid og kapital etablert en rimelig maktbalanse som avveier hensynet til produktivitet og rettferdighet på en måte som har tjent landet vel.

En del av den økonomiske utviklingen skjer gjennom nye former for bedriftsorganisering og nye kontraktsformer for arbeidstakerne. Noe av dette har karakter av utvidet arbeidsdeling og effektivisering. Noe av den har karakter av omgåelser av lov- og avtaleverk uten å medføre reell økonomisk effektivisering. Økt bruk av eksterne tjenesteprodusenter, innleie og annen atypisk arbeidsorganisering er viktige trekk i dette. Også lønnssystemer og annen personalforvaltning i ordinære ansettelsesforhold preges av nye moter.

For å holde grep om arbeidsmarkedsorganiseringen, må fagbevegelsen forbedre egen organisasjon, avtaleverk og arbeidsmåte samtidig som en bekjemper uønskede tendenser i økonomi og arbeidsliv.

Økende flyt av arbeidskraft og tjenester i kombinasjon med konkurranseutsetting og privatisering gir et press nedover i lønnsfordelingen særlig i mange tjenestesektorer. Strukturelle tiltak knyttet til useriøsitet må videreutvikles for å sikre lønnsnivået i områder sårbare for lavlønnskonkurranse.

Det har over tid vært en tendens til at organisasjoner og andre arbeidsmarkedsinstitusjoner har fått sin innflytelse svekket, mens finansmarkedene har fått sin makt økt. Dette har skjedd i mindre grad men også i Norge. Finanssektoren har som sin hovedoppgave å være en hjelpenæring for annen vare- og tjenesteproduksjon, men har fått voksende karakter av å være en spekulasjonsarena som skaper ustabilitet.

Den kan også påvirke inntektsfordeling og maktforhold i økonomien på en uheldig måte. Ikke bare gjennom det som skjer i næringen selv, men også fordi samspillet mellom finans og rådgivning er viktige inspiratorer for både organisasjonsformer og lønnssystemer i næringslivet. Det er fortsatt tendenser til at toppledersjiktet i virksomhetene og mellomleddenes provisjoner og salærer i finans og forretningsliv forsyner seg grådig av den økonomi alle ansatte bidrar til. Dette har også uheldige smittevirkninger overfor ledersjiktet i offentlig sektor. 

Flere aktuelle saker

Se alle artikler