Landsorganisasjonen i Norge

Næringspolitikk
Foto: Trond Isaksen

Næringspolitisk uttalelse

- Næringspolitikken skal støtte opp under de brede politiske målene. Arbeid til alle, vekst, velstand og nødvendig omstilling, vedtok LO-kongressen 2017 i sin fagligpolitiske uttalelse.

Publisert 12.05.17, endret23.06.17 Av: LO - Informasjons- og rådgivningsavdelingen

Les LOs næringspolitiske uttalelse - vedtatt av LO-kongressen 2017

Næringspolitisk uttalelse

Næringspolitikken skal støtte opp under de brede politiske målene. Arbeid til alle, vekst, velstand og nødvendig omstilling. Vi har en rekordhøy arbeidsledighet, og den største endringen ser vi i petroleumsnæringen og de næringer som leverer produkter og tjenester til den. Det som har betydd mest for industriens evne til å overleve og vokse, er knyttet til den norske modellen og lønnsdannelsen. Lønnsveksten har tilpasset seg nye rammevilkår, og dermed har Norges Bank kunnet sette ned renten, slik at alle deler av konkurranseutsatt virksomhet har kunnet dra nytte av gunstig kronekurs. Dette har betydd langt mer enn regjeringens skatteletter. Norge har alle muligheter til å hevde seg i den globale konkurransen. Små lønnsforskjeller bidrar også til at spisskompetansen er relativt billig i Norge. Det er grunnlag for en reindustrialisering av Norge og ny vekst. I årene framover vil vi trenge mye mer samarbeid på tvers av bransjer – både på tvers av industri og tjenestesektoren, mellom og på tvers av ulike industrigrener. Videre blir det viktig å se næringspolitiske rammevilkår, arbeidslivspolitikk, utdanningspolitikk og klimapolitikk i sammenheng for å styrke grunnlaget for både eksisterende og nye arbeidsplasser.

Norge er et lite land med en åpen økonomi i en stadig mer globalisert verden og er mer avhengig av klare og tydelige kjøreregler for handel enn andre og større nasjoner. Derfor er det avgjørende for Norge at vi har handelsavtaler som gir norsk industri og tjenesteproduksjon like vilkår.

Klima

FNs internasjonale klimaavtale fra 2015 pålegger alle land å ta ansvar for å stoppe klimaendringene. Norge må fortsatt være i front for å bidra til at målene nås. Klimautfordringen er global, og nasjonale tiltak for å kutte klimagassutslipp må ha effekt globalt, enten direkte, eller indirekte i form av teknologiutvikling.

Veien til lavutslippssamfunnet er krevende, men det er også store muligheter for norsk næringsliv i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Politisk styring og tilstrekkelige offentlige investeringer, er også nødvendige for å nå målet. Nasjonal klimapolitikk må innrettes slik at den skaper flere arbeidsplasser enn den koster. For å få til dette, kreves tydelig og helhetlig politikk som hindrer økt ulikhet, og sikrer en rettferdig omstilling til et bærekraftig, trygt og inkluderende arbeidsliv. Reelt partssamarbeid, trepartssamarbeid og medvirkning i omstillingsprosesser er en forutsetning for å finne de beste løsningene og skape forankring for nødvendige endringer.

Paris-avtalens understreking av en rettferdig omstilling av arbeidsstyrken med sikring av anstendig arbeid er et resultat av mangeårig arbeid fra fagbevegelsen. Det er viktig at landene nå rapporterer på dette arbeidet til klimakonvensjonens sekretariat. Derfor er det viktig at en ny norsk klimalov inneholder bestemmelser om rapportering på hvordan regjeringen har ivaretatt trepartssamarbeid, sosial dialog og deltakelse fra sivilsamfunnet i arbeidet med gjennomføringen av klimamål fastsatt i loven.

CO2 fangst

CO2 fangst og lagring er et nødvendig virkemiddel for å nå klimamålene. Norge har investert i kunnskap om CO2 fangst. Norsk sokkel kan spille en viktig rolle som CO2 lager. Staten må bære transport og lagringskostnadene for fanget CO2 frem til det er skapt et marked for dette. Vi må ha flere fullskala demonstrasjonsprosjekter i drift innen 2022 og realisering av Klemetsrud (avfallsanlegg), Norcem Brevik (sement) og Yara (gjødsel) prosjektene.

Digitalisering

Det enorme tempoet som kjennetegner digitaliseringen av arbeidslivets prosesser er krevende. Det fordrer høy kompetanse og endringsevne og –villighet av alle parter. Men også forståelse for at Norge er et lite land med andre egenskaper enn mange andre. Vi skal gjennomføre endringene innenfor rammen av den norske modellen med trepartssamarbeid.

LO er tilhenger av ny teknologi som gjør næringslivet og offentlig sektor mer effektivt. Innføringen

skal skje på en måte som gagner alle. Digital21, initiert av LO og NHO og drevet av NFD er et eksempel på måten Norge skal håndtere endringene. Ved samarbeid mellom partene, myndighetene, forsknings- og utdanningsinstitusjonene.

Eierskap

Offentlig eierskap sikrer nasjonal forankring og styring av bedrifter som er sentrale for samfunnet. Det er et viktig instrument for å fremme likestilling og integrering, og skal være foregangsselskaper for satsning på lærlinger. Offentlig eide selskaper skal drives på en slik måte at de ikke gir rom for sosial dumping eller arbeidslivskriminalitet. LO vil styrke dagens statlige eierskapsforvaltning gjennom å etablere et strategisk eierskapsinstrument med formål å sikre nasjonal forankring av eierskapet i selskaper av nasjonal betydning.

Lånegaranti for industrien

Det må legges til rette for konkurransedyktige rammebetingelser slik at kapitalmiljøene finner langsiktige industrielle investeringer attraktive. I tider med stor usikkerhet i finansmarkedene øker lånekostnadene. Dette skaper utfordringer for industri som har behov for økte investeringer framover. Et treffsikkert og rimelig insentiv er å etablere en ordning for statsgarantier for låneforpliktelser til industri innenfor reglene i EØS-avtalen. Dette forbedrer låneevnen til industrien, koster samfunnet svært lite samtidig som det kan utløse investeringer på mange milliarder.

Offentlige anskaffelser

Offentlig sektor har et stort ansvar gjennom sine innkjøp for å ivareta ulike samfunnshensyn som å skape arbeidsplasser, bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, sikre innovasjon og ta hensyn til klima- og miljøutfordringer. For å sikre at formålet med offentlige anskaffelser blir nådd er det avgjørende med økt kompetanse og god ledelsesforankring både på lokalt og regionalt nivå. Reglene om krav til seriøs virksomhet, kompetanse, opplæring i prosjektene må omfatte de som mottar offentlige tilskudd, og det må stilles krav i offentlige anbudsrunder i kommuner og fylker om at bedriftene er aktive lærebedrifter.

Forsvar og industrielle samarbeidsavtaler

Sikkerhets- og beredskapshensyn tilsier at det norske Forsvaret må ha høy selvforsyningsgrad når det gjelder produksjon og vedlikehold av forsvarsmateriell, som en integrert del av Forsvaret selv, og i form av samarbeidsavtaler med strategisk nasjonal forsvarsindustri. Norge må inngå industrielle samarbeidsavtaler om gjenkjøp ved internasjonale anskaffelser.

Kraft, verdiskaping

Norge har Europas nest høyeste fornybarandel i forbruket. Husholdningene i Norge har et høyere innslag av strøm i sitt forbruk enn resten av Europa. Vi har bygget opp en konkurransedyktig kraftforedlende industri basert på våre fornybare ressurser. Den nasjonalt viktige vannkraftressursen må utvikles og vedlikeholdes. Opprusting av vannkraftverkene og en skånsom utvidelse må vurderes i sammenheng med flomvern.

Linjenettet må rustes opp slik at prisforskjellene i Norge reduseres. Kompetanseforskriften for energibransjen må gjeninnføres. Industrikraftregimet må videreutvikles og vedlikeholdes. Den store fornybare kraftressursen må brukes til å skape ny industri. Det bør utvikles en likeverdig nettariff i regional- og sentralnettet for store forbrukere, lik den modellen som i dag gjelder for sentralnettet.

NVEs varedeklarasjon bør endres til å speile den fysiske leveranse av kraft, og regjeringen bør arbeide for å få fjernet hele ordningen med opprinnelsesgarantier i revisjonen av EUs Fornybardirektiv. I dag selges garantiene uavhengig av hvor kraften selges. Det innebærer at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) viser et norsk kraftforbruk der ¾ er basert på fossile kilder eller kjernekraft fordi vi ikke har kjøpt garantier for dette forbruket.

Kraftkrevende industri i Norge, slik som aluminiumsproduksjonen, får i dag kompensert for det påslaget i kraftprisen som kommer av effekten av at kraftområdet i Europa ligger i kvotesystemet.

LO mener EU ordningen må fortsette og gi rom for full kompensasjon. Norsk kraftproduksjon

er i all hovedsak fornybar og den høyere kraftprisen som følge av at den europeiske fossile kraftproduksjonen må betale for CO2 utslippet bør ikke svekke den norske industriens konkurranseevne. Norge må fortsette ordningen fullt ut og og inkludere Nikkel og Ilmenitt.

Høyre/FRP-regjeringen har åpnet for fri rett til å bygge, eie og drive utenlandskabler. Det gir mindre nasjonal- og politisk styring. Norge vil tape på det som industrinasjon og det vil ramme forbrukerne. Konsesjonssøknaden fra NorthConnect må stanses. En ny regjering må etter valget reversere endringen i energiloven og sørge for at Statnett får tilbake eneretten til å bygge, eie og drifte utenlandskablene. De er en del av sentralnettet.

Norsk vannkraftproduksjon skal være offentlig eid. Statkraft skal forbli i statlig eie og gjennom staten som aktiv eier være pådriver og kompetanseledende for økt produksjon av fornybar energi.

Petroleumsnæringen

Fallet i oljeprisen har medført en tøff omstilling i mange bedrifter med oppsigelser og permitteringer. Til tross for dette har norsk industri styrket sin konkurranseevne og reetablert seg som den primære leverandøren til norsk sokkel. Den norske olje- og gassnæringen sysselsetter rundt 270 tusen ansatte i operatørselskapene og leverandørbedriftene som leverer varer og tjenester.

Norge er en vesentlig energileverandør til Europa. Den norske olje og gassutvinningen har utviklet en stor, teknisk avansert leverandørindustri til olje, gass og maritim sektor. Vi har vi en vesentlig eksport av petroleumsrelaterte varer og tjenester. Næringene er internasjonalt ledende på utvikling av installasjoner som skaper verdier i og på havet.

LO mener det er et mål å videreutvikle den havbaserte kompetansen. Petroleumsutvinningen og de tilknyttede maritime tjenestene danner basisen for utviklingen i leverandørindustrien. Jevn og forutsigbar tildeling av nye oppdrag skal bidra til å opprettholde og videreutvikle dagens høye kompetanse i leverandørindustrien. Denne kompetansen danner plattformen for ny utvikling i matproduksjonen, energiproduksjon og mineralutvinning og er en kunnskapsbase for utviklingen av ny virksomhet.

For å sikre arbeidsplasser i hele landet må det bli lettere for lokale leverandører å vinne kontrakter. Selskapenes valg av kontraktstrategier ved feltutbygginger, må ettergås for å sikre at lokaleleverandører kan delta i konkurransen om viktige kontrakter.

Det må legge til rette for videreutvikling av leverandørindustrien i nord for å øke lokale og regionale ringvirkninger. Petroleumslovens krav til nasjonale ringvirkninger må etterleves ved utbygging på norsk sokkel. Det må benyttes standardkontrakter i utbyggingsprosjekter.

Norsk sokkel har de høyeste krav til helse miljø og sikkerhet i verden. Trendene på sikkerhetsmålene har imidlertid pekt i feil retning. Denne trenden må snus. Arbeidsplassene på havet skal være trygge arbeidsplasser. Norsk sokkel skal ikke kompromisse på sikkerhetskravene, det er en forutsetning for retten til å operere i Norge.

For å øke kostnads-, energi og omstillingseffektiviteten i leverandørindustrien vil vi satse på forskning og utvikling. Det er viktig at myndighetene stimulerer til smartere, mer effektive og mer miljøvennlige løsninger som skal bidra til lavere klimagassutslipp, omstilling og bedre helse, miljø og sikkerhet i næringen.

Strenge norske krav til produksjonen har medført en satsing på energieffektivisering og nye tekniske løsninger. Denne utviklingen må videreføres og Norge skal være globalt ledende på lave utslipp i produksjonsfasen av olje og gass. Utslipp fra forbrenning av fossile energikilder er den viktigste årsaken til klimautfordringen. Paris-avtalen forplikter også olje- og gassnæringen.

Oljen og gassen på norsk sokkel er verdifulle ressurser som tilhører fellesskapet.

Ressursforvaltningen skal komme norsk industriell utvikling og hele landet til gode. LO er opptatt av at aktivitet i Nordland, Troms og Finnmark skal gi sterkere ringvirkninger lokalt og vil at det skal stilles strenge krav til oljeselskapene om dette. Det er viktig å legge til rette for fortsatt aktivitet og verdiskaping fra petroleumsvirksomheten. Oljenæringen må sikres forutsigbare rammebetingelser som gjør det mulig å opprettholde kompetanse og gjøre langsiktige investeringer.

Åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet skal foregå skrittvis. Det må legges stor vekt på de helhetlige forvaltningsplanene som balanserer oljenæringens interesser mot annen næringsvirksomhet som reiseliv og spesielt fiskeriene. Tillatelser til ny virksomhet skal være basert på føre-var prinsippet og strenge krav til miljø og sikkerhet.

Det kan være betydelige olje- og gassressurser nordøst i Norskehavet, samtidig er det i deler av dette området verneverdig og sårbar natur og mulige konflikter mellom petroleumsvirksomhet og fiskeri og turisme. Den skrittvise og kunnskapsbaserte fremdriften i utvikling av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel må fortsette. Denne tilnærmingen må også gjelde i den nordøstlige delen av Norskehavet hvor det er grunn til å vise særlig aktsomhet i enkelte områder.

LO mener at det er grunnlag for å innføre petroleumsfrie soner som ivaretar særskilte områder i Lofoten, Vesterålen og Senja. I tråd med lokale ønsker støtter LO også arbeidet med å gjøre den sørlige delen av Lofoten til nasjonalpark for å gi den unike naturen her et sterkt vern.

I første omgang kan havområdet utenfor Lofotodden nasjonalpark bli en petroleumsfri sone, med et petroleumsfritt belte på 50 kilometer fra land. Hele Vestfjorden må være et petroleumsfritt område. Sonene må avgrenses nærmere når forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten revideres.

Deler av Nordland 6 er allerede åpnet for petroleumsaktivitet, og her er eksisterende infrastruktur lettest tilgjengelig. LO mener derfor Nordland 6 må konsekvensutredes. Utredningen må avklare hvilke deler som eventuelt kan åpnes for olje- og gassvirksomhet og hvilke deler som bør unntas.

Arbeidet med en konsekvensutredning må ikke komme i konflikt med andre næringer, må baseres på et tett samarbeid med fiskerinæringen og utføres på en mest mulig skånsom måte. Best tilgjengelig teknologi må tas i bruk. Spørsmålet om området skal åpnes eller ikke må behandles når konsekvensutredningen er gjennomført.

I Nordland 7 og Troms 2 har vi ikke erfaringer med petroleumsvirksomhet. Sokkelen er her smalere og utfordringene overfor andre næringer derfor større. Disse områdene må avvente den oppdaterte kunnskapen som vil fremkomme i forbindelse med at den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet revideres i 2019/2020. I tråd med gjeldende vedtak om åpningen av Barentshavet sørøst mener LO at petroleumsvirksomhet i og ved iskanten ikke er forenelig med en forsvarlig forvaltning av havområdene våre.

Mineral

For å sikre at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet må det legges til rette for bedre ressursplanlegging, mer effektive og forutsigbare planprosesser, samt styrke kompetansen i mineralforvaltningen. Tempoet i kartleggingen av forekomster må økes. Det må etableres et nasjonalt ressurssenter for prospektering i Norge. Det må jobbes for at det etableres et statlig mineralselskap som skal ha som oppgave å forvalte store verdier som finnes på norsk territorium.

Svalbard må fortsatt være et levedyktig samfunn, der norsk suverenitet ivaretas. Forutsetningen for dette er at det legges til rette for næringsvirksomhet og en betydelig andel norske statsborgere på Svalbard.

Mat- og drikkevareindustrien

Mat- og drikkevareindustrien er en av de største industrigrenene i Norge med over 49.000 ansatte. LO vil arbeide for en politikk som øker norsk matproduksjon basert på norske ressurser og som

øker selvforsyningsgraden. For å nå disse målene må man ha et solid og velfungerende importvern. Handlingsrommet som ligger i internasjonale avtaler må kunne brukes for å nå disse målene. Videre må de ulike ordningene som RÅK, som utjevner forskjellen i råvareprisen i Norge og utlandet, bli opprettholdt for å gjøre det mulig å konkurrere på lik linje mot utenlandsk matindustri.

Matkjedemakt

I Norge er det tre dagligvarekjeder som styrer hele markedet. Behovet for å innføre en “Lov om God Handelsskikk” som var på høring i 2013, er blitt ytterligere forsterket. LO krever at lov om god handelsskikk vedtas straks, og omfatter logistikk og distribusjon samt et eget handelstilsyn som har sanksjonsmuligheter.

Fiskeri- og havbruksnæringen

Norge har marine ressurser og arealer som gjør oss til en av verdens største sjømatnasjoner, både i volum og verdi. Fiskeri- og havbruksnæringen er derfor en av Norges viktigste eksportnæringer. Norsk fiskeripolitikk er basert på bærekraftig uttak og produksjon. Næringen bidrar til å sikre bosetting og aktivitet langs kysten gjennom en spredt og variert fiskeflåte, og ved at fisken ilandføres og videreforedles. Fiskeriressursene tilhører fellesskapet i Norge og må forvaltes bærekraftig og langsiktig, og i tråd med fiskerilovgivningen sikre at fiskeriene kommer fellesskapet og fremtidige generasjoner til gode, også i form av aktivitet og verdiskaping i kystsamfunnene.

Fiskeripolitikken må også sikre økt bearbeiding og dermed økt verdiskaping, dette gjelder både for hvitfisknæringen og for havbruk. Det må utformes en næringspolitikk som styrker fiskeindustrien. De siste 25 årene er norske fiskerirettigheter samlet på større og større bedrifter. Denne utviklingen bør stoppes og evalueres.

Et av tiltakene er å bidra til at næringen tilføres råstoff hele året i riktig mengde av god kvalitet. Tiltak som bidrar til dette er bl.a. mer levendelagring, mer fleksibelt kvotesystem, endring av kvoteåret og bonusordninger som fører til levering av råstoff fordelt over året.

Mer av fiske må benyttes i produksjon, og ny bruk av restråstoffet blir en viktig oppgave for forskningsinstitusjonene.

Det bør innføres ressursrente i havbruk og fiskeriene. Hvordan denne skal utformes bør utredes nærmere.

Havbruksnæringa er en næring med vekstpotensial, men en forutsetning for det er at en i samarbeid med myndighetene løser utfordringene med lus, fôr og rømming. Teknologisk utvikling og innovasjon vil bidra til at næringen kan utvikle nye merder som kan løse disse problemene. Innføring av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien for å sikre helårig sysselsetting.

Myndighetene må gjeninnføre forskrift som stiller krav til oppdrettsselskapene om blant annet bearbeiding, FoU og trainee- og lærlingeplasser.

IKT-bransjen

IKT-bransjen er utsatt for sterk internasjonal konkurranse. LO er bekymret for at flere og flere virksomheter, også offentlige, velger å outsource utvikling og drift av IKT-systemer. Store oppdrag som er viktige for å utvikle en sterk nasjonal IKT-industri forsvinner ut av landet. Særlig offentlige virksomheter må ta et større ansvar for å utvikle og opprettholde nasjonale kompetansemiljø innenfor IKT-området. Dette er både viktig næringspolitisk og for å ivareta beredskap og kontroll på sentral infrastruktur. Offentlige virksomheter må derfor bidra til å utvikle sterke og levedyktige IKT-miljø, både gjennom å utføre oppgave i egen regi og gjennom en bevisst kontraktspolitikk.

Stedsutvikling

Reiseliv, handel, service og kulturnæringer er næringer som har avgjørende betydning for steders omdømme, trivsel og sysselsetting. Dette er næringer som også bidrar til å tiltrekke seg annet

næringsliv. Det må jobbes både næringspolitisk og samfunnspolitisk med disse næringene som gir store ringvirkninger utover sitt virke og bidrar til lønnsomme og levende lokalsamfunn. LO vil gjennom tillitsvalgte og alliansebygging med næringsaktører jobbe for aktiv stedsutvikling med fokus på reiseliv, handel, service og kulturnæringer for å skape levende lokalsamfunn og regional utvikling. Kommunene må få mulighet til å innføre lokalt forankret fellesgodefinansering, for å styrke satsningen på turist- og reiselivsformål.

Landbruk og matproduksjon

En bærekraftig matproduksjon skal sikre beredskap, matsikkerhet og ernæring for alle, uten å redusere muligheten for kommende generasjoner til det samme. Derfor er norsk landbruk viktig i seg selv, men også som begynnelsen på en lang verdikjede innen produksjon av mat og drikke. Framtidens matindustri får økt automatiseringsgrad som krever stadig høyere kompetanse. Det må derfor satses på en høyere andel fagarbeidere og videreutvikling av utdanningsløpene for matindustrien. Importvernet er et sentralt fundament for en sterk norsk mat- og drikkevareindustri. Konkurranseevnen til norsk matindustri må sikres gjennom et velfungerende og forutsigbart importvern på de områder landbrukspolitikken omfavner. At politikk og virkemiddelapparat trygger et aktivt landbruk over hele landet er viktig både for næringsmiddelindustrien, og flere andre sektorer.

Skog og tre

Den skogbaserte verdikjeden kan understøtte utviklingen av en bærekraftig industri. Skog22-utvalgets arbeid må følges opp med tiltak for næringen som bidrar til økt verdiskaping og sysselsetting. Skog- og trenæringen bør gjøres til et nasjonalt strategisk satsingsområde. Målet må være å utnytte næringens muligheter til å bidra til økt verdiskaping og reduserte klimagassutslipp. For å lykkes må næringen videreutvikles gjennom langsiktig samspill mellom næringens aktører, forsknings-institusjoner, myndigheter og andre sterke næringer i Norge.

Flere aktuelle saker

Se alle artikler