Landsorganisasjonen i Norge

Norsk økonomi
- Den mest verdifulle komponenten i den norske modellen, er høy grad av tillit i samfunnet, skriver LOs leder og NHOs direktør i en felles kronikk i Aftenposten.

En demokratisk bærebjelke ruster

- Mens internasjonale giganter tar annonsekronene, sitter norske medier igjen med ører. Det kan bli et alvorlig demokratisk problem, skriver LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og direktør i NHO, Kristin Skogen Lund i en felles kronikk.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 27. september 2017. Her er kronikken gjengitt i sin helhet: 

Noen av de klassiske kjennetegnene ved det vi kaller den norske modellen, er et høyt velferdsnivå, høy yrkesdeltagelse og et velorganisert arbeidsliv.

Men den aller mest verdifulle komponenten i modellen, er høy grad av tillit i samfunnet.

Tillit mellom arbeidstagere og arbeidsgivere, og tillit mellom befolkningen og myndighetene.

Trekløveret som har fått det meste av «æren» for at denne modellen fungerer, er de politiske myndighetene, arbeidstagerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene – en ære vi gjerne tar til oss.

Men det er en fjerde samfunnskraft som også har en helt avgjørende rolle i å bidra til et transparent og opplyst samfunn tuftet på tillit, og det er nyhetsmediene.

Rolle under press

Journalistikkens rolle er å informere befolkningen på en måte som gjør at ulike synspunkter kommer frem, og stille seg kritiske til maktinstitusjoner i samfunnet – LO og NHO inkludert.

Det er sagt at journalistikkens viktigste oppgave er å bidra til å sivilisere samfunnet og gjøre sitt for at informasjonen når frem til alle, ikke bare en begrenset samfunnselite.

Nyhetsmediene har også en viktig rolle som debattarena, der standpunkter brynes mot hverandre i full åpenhet. Når dette virker som det skal, er mediene en demokratisk bærebjelke.

Nyhetsmedienes rolle som sentral bidragsyter til å opprettholde den norske verdien «tillit» er under sterkt press, hovedsakelig fordi store deler av annonseinntektene går til internasjonale giganter.

Publikumsoppslutningen om norskprodusert journalistikk er stabilt høy, men forretningsmodellene knaker i sammenføyningene. Når megaaktører som for eksempel Google og Facebook, som ikke selv produserer innhold, stikker av med brorparten av de samlede inntektene – og i tillegg knapt betaler skatt til det norske fellesskapet, så legger det et voldsomt press på forretningsmodellene til innholdsprodusentene.

Her haster det å finne gode internasjonale løsninger, i det minste at beskatningen skjer på like vilkår.

Demokratiske konsekvenser

Når mediene i mindre grad har råd til å produsere norsk journalistikk, vil det få demokratiske konsekvenser.

Mediemangfoldsutvalget la i vår frem en god analyse av situasjonen og skriver blant annet om «blindsonene» i journalistikken. Kommunal Rapport gjorde i vår en undersøkelse som viser at 15 prosent av kommunene aldri har besøk av journalister. Det er grunn til å tro at tallet er økende.

Det er også store kommuner blant dem som sjelden eller aldri har besøk av journalister. Ordførere forteller om kraftig reduksjon av den redaksjonelle omtalen av sin kommune de siste årene.

Andre samfunnssektorer opplever det samme.

En trend journalister selv forteller om, er at samfunnsområder som tidligere ble fulgt regelmessig av journalister med ansvar for feltet, nå dekkes mer sporadisk, fra sak til sak.

Når disse «blindsonene» er blitt for store og det demokratiske underskuddet er oppstått, kan det være for sent å reversere.

Omtrent daglig møter vi journalister, både i LO og NHO. Vi er ofte kritiske til den journalistikken som presteres. Vi kan mene at vinklingen er feil eller irritere oss over faktafeil og unøyaktigheter.

Men ofte fortviler vi samtidig over at stadig færre redaksjoner er i stand til å holde seg med spesialister innenfor ulike felt. Over de begrensede mulighetene til å sette seg inn i sakene, for eksempel innenfor arbeids- og næringslivsområdet.

Samtidig opplever vi en større lydhørhet enn før fra journalister og redaktører for at heller ikke de er ufeilbarlige.

Må på dagsordenen

Journalistikk er først og fremst en funksjon, eller rolle, i samfunnet. Vi setter pris på de kjente og etablerte redaksjonene – men på et overordnet nivå er det funksjonen, ikke institusjonene, som er det sentrale.

Her ser vi ikke noe fungerende alternativ til våre norske nyhetsredaksjoner.

For mediene er det fortvilende når de, som har ligget langt fremme i å ta konsekvensene av digitaliseringen, tilsynelatende ikke blir ferdig med én nedskjæring før neste runde med kostnadskutt annonseres.

Etter fremlegging av Mediemangfoldsutvalgets innstilling har det vært relativt liten offentlig debatt, ikke minst om hva som må til for å sikre at samfunnet også i årene som kommer kan ha kraftfulle nyhetsredaksjoner som kan bidra til å sikre et fungerende demokrati.

Vi er bekymret for en gradvis sviktende innholdsproduksjon, både i kvalitet og omfang – og at den ikke blir savnet før det er for sent.

NHO og LOs agenda er å appellere til at temaet løftes på den politiske dagsordenen i tide, uten å anvise bestemte virkemidler.

Alternativet – ikke å gjøre noe – tror vi er svært risikabelt, med en potensielt svært høy samfunnskostnad.

 

Flere aktuelle saker

Se alle artikler