Landsorganisasjonen i Norge

Foto: Trond Isaksen

En kunnskapsbasert EØS-debatt – ikke De Facto

Mandag 8. mai starter LOs 34 ordinære kongress hvor 315 delegater skal diskutere spørsmål av stor betydning for norsk fagbevegelse og Norge. En av debattene er knyttet til den økonomiske tilknytning som Norge har med EU, EØS-avtalen. I forkant av kongressen har Agenda og De Facto presentert to rapporter om EØS-avtalens betydning for norsk arbeidsliv.

Kronikken er skrevet av Atle Sønsteli Johansen, leder av LOs juridisks avdeling og Jonas Bals, politisk rådgiver, Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Konikken sto på trykk i Klassekampen 6. mai. 

De Facto driver forskningsoppdrag og ønsker "å bidra til en sterk og kunnskapsrik fagbevegelse". De Facto har ifølge hjemmesiden et mål om å frembringe ny kunnskap for norsk fagbevegelse. Dette betyr at De Facto må gå lenger, grave dypere, påpeke nyanser og avvikende syn, også om dette fører til andre vurderinger og konklusjoner enn det oppdragsgiver ønsker seg. De Facto omtaler seg selv som et "kompetansesenter" og må underlegges de samme krav til standarder som gjelder for forskningsinstitusjoner.

Agenda sin rapport heter "Handel, globalisering og norsk arbeidsliv", mens rapporten til De Facto har en mer konstaterende tittel:  "EØS bestemmer". Den forskjell i tilnærming som indikeres i rapport titlene vises også i fremstillingen.  Der Agenda rapporten har valgt en mer nøytral språklig form med hyppige henvisninger til offentlige kilder, preges De Facto-rapporten i større grad av  manglende problematisering, et blomstrende språk og selektivt kildevalg.

Også innholdet i De Facto-rapporten underbygger at den først og fremst er et partsinnlegg i EØS-debatten. Et eksempel er måten den omtaler EUs anskaffelsesdirektiv fra 2014. Et av hovedformålene med det nye anskaffelsesdirektivet var å legge bedre til rette for at offentlige oppdragsgivere kan ta sosiale hensyn gjennom sine anskaffelser. De Facto-rapporten behandler ikke direktivets artikkel 18 nr. 2, som fastslår at medlemsstatene må legge til rette for at ILOs kjernekonvensjoner skal følges. Når dette ikke engang nevnes bidrar det til å svekke rapportens troverdighet som kilde til forståelse av EØS reglene. Og eksempelet er dessverre ikke unikt – tvert om.

Omtalen av Holship-saken er ett eksempel. Saken behandles overflatisk, og ville fått karakteren "ikke bestått" om den var levert som studentoppgave. Saken er kompleks, og LOs juridiske avdeling har skrevet en fyldig omtale av dommen, tilgjengelig på nett, som rapporten ikke viser til. De Facto nevner ikke at Høyesterett i dommen – enstemmig - slår fast at innholdet i Grunnloven § 101 må ta utgangspunkt i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 11 om retten til organisasjonsfrihet. Retten til å forhandle kollektivt og til å treffe kollektive tiltak (streikeretten) har dermed grunnlovsvern, og vil i utgangspunkt gå foran EØS-loven som implementerer EØS-avtalen. 

Dommen er rettet mot Rammeavtalens system med fortrinnsrett og regulering av lønns- og arbeidsvilkår begrenset til arbeidstakere ansatt utenfor den tariffbundne bedrift, og bruk av boikott i den forbindelse.  Høyesterett uttalte (avsnitt 105) om boikottaksjonen og dens formål at:  "Aksjonen skiller seg således fra kollektive aksjoner som har til formål å tvinge en arbeidsgiver til å forbedre egne arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår eller å forhindre en arbeidsgiver fra å si opp egne ansatte."  Rammeavtalen er den eneste kjente tariffavtale med regulering av denne karakter, og det er ut fra dette lite som tilsier at dommen får noen konsekvens for øvrige tariffavtaler, slik De Facto rapporten mer enn antyder.

Rapporten behandler også Shell Aviation saken. Der konkluderte EU-domstolen  (Sak C-533/13) med at nasjonale domstoler  ikke hadde kompetanse til å kjenne en tariffavtale om innleie som ugyldig. Det er dyktig gjort når De Facto i sin rapport nærmest fremstiller dommen som et nederlag for europeisk fagbevegelse.  I rapporten glemmer De Facto helt å nevne at de begrensinger for innleie som gjaldt i saken helt ut er identiske med de innleiebegrensninger vi har i vår lov. Det var også frykten for at Norge måtte endre innleiebegrensingene som i sin tid utløste politisk streik mot vikarbyrådirektivet. 

I De Facto-rapporten gjøres også en kobling mellom ILO 94 og utstasjoneringsdirektivet som er misvisende eller misforstått. Fremstillingen kan forstås slik at ILO 94 verner pensjon. På samme måte som utstasjoneringsdirektivet forutsetter ILO 94 at utstasjonerte arbeidstakere, som oppholder seg en kort periode i et annet land, får sin pensjon regulert etter hjemlandets regler.

Illustrerende for slagsiden i De Facto-rapporten er også det som ikke nevnes. Arbeidsretten, som tariffdomstol, er antakelig en av de institusjoner i Norge som  er minst berørt av EØS-avtalen. I perioden med EØS-avtalen har Arbeidsretten avsagt mer enn 500 hundre dommer. Bare én gang har domstolen bedt EFTA-domstolen om råd, nemlig i KLP-saken der LO og Fagforbundet fikk fullt medhold. 

Det er for så vidt riktig som De Facto skriver, at Norge i løpet EØS-perioden har importert mange hundre direktiver av betydning for arbeidslivets område. Men det nevnes ikke at dette, med et par unntak, er gjort med full støtte fra fagbevegelsen. Dette gjelder blant annet direktiver som gir rettigheter ved masseoppsigelser, utvidede rettigheter ved konkurs, og økte rettigheter for deltidsansatte. EØS-retten har vært spesielt viktig for ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. 

Det finnes grunner til å være kritisk til EØS-avtalen, til ESA og til EFTA-domstolen – og til hvordan en sak som verftssaken er blitt behandlet av arbeidsgiversiden i Norge. Likevel kan ESA sin behandling av verftssaken  minne litt om situasjonen i 2001 da ESA mente hjemfallsretten var i strid med EØS-avtalens artikkel 31 om etableringsrett. Den gang virket det dramatisk,  men saken dreide seg mer om form enn innhold. Det ble først funnet en løsning på hjemfallsretten etter at regjeringen vedtok en provisorisk anordning. Det grunnleggende prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser ble videreført og det ble ikke lenger gitt nye konsesjoner til private for erverv av vannfall og kraftverk, men private kunne fortsatt kan eie inntil en tredjedel av offentlig eide vannkraftverk. Tilsvarende har ESA klart gitt utrykk for at dekning for reise, kost og losji kan videreføres innenfor dagens system, men da som en fast sum. Den konkrete utfordring ligger hos tariffpartene som innen 2018 må forhandle om en fast sum, eventuelt en matrise med fastsatte beløp for korte eller lengre reiser og opphold utenfor egen bedrift. 

De Facto beskriver bemanningsbransjen som en stor utfordring for norsk arbeidsliv, noe det er bred enighet om i norsk fagbevegelse. Samtidig er bemanningsbransjen et godt studium på hvor lite vi har utnytter vårt nasjonale handlingsrom. Mange land har innført drastiske begrensninger for innleie. I Tyskland har det f.eks. i lang tid vært forbud mot innleie i enkelte sektorer, bl.a. i byggebransjen. Vår egen regjering har ikke engang vist interesse for å treffe tiltak mot løsarbeidet som sprer om seg som følge av bemanningsbransjens bruk av kontraktsformen "fast ansatte uten lønn mellom oppdrag". Det er ikke EØS avtalen, men NHO service som har innført denne avtaleformen, og den kan avvikles umiddelbart etter stortingsvalget. 

De som mener EØS-avtalen er viktig for Norge må erkjenne at EØS-tilknytningen og arbeidsinnvandringen den fører med seg gir det norske samfunnet noen utfordringer. Men disse kan løses gjennom politiske grep i Norge. De som hevder at EØS setter en strek over alle opparbeidete rettigheter i norsk arbeidsliv, eller at vi ikke kan bekjempe sosial dumping før vi er ute av EØS, tar like mye feil som de som hevder at EØS ikke har behov for, eller potensiale til endringer og forbedringer.   

En kunnskapsbasert EØS-debatt må ha som sitt utgangspunkt at det ikke bare handler om markedstilgang for norske bedrifter og økt velstand, men også om at økt ulikhet og sosial dumping ikke skal kunne undergrave den norske modellen, vår sosiale utvikling eller fagbevegelsens posisjon. Skal vi forhindre at det skjer, trenger vi kunnskap om hva handlingsrommet vårt er – og politisk mot til å bruke det. Det er i en slik opplyst debatt de beste vedtak for Norge og fremtidens arbeidsliv kan treffes.

 

Flere aktuelle saker

Se alle artikler