Kjære søstre og brødre,
takk for denne anledningen til å framføre broderlige hilsener fra Den faglige verdensføderasjonen og dens medlemmer i over 150 land verden over.
De ser alle sammen på norske LO som en venn. LO står sterkt i eget land, og er generøs og forpliktende opptatt av solidaritet med arbeidere i andre land. LO står sterkt i sine tradisjoner - en av dem er faglig internasjonalisme – men er også åpen for endring og klar for nye utfordringer.
Jeg er fristet til å si at du er den perfekte allierte. Men da vil dere tro at jeg sier det overalt.
| Guy Ryder er generalssekretær i ITUC (den internasjonale faglige sammenslutning) I tillegg til å være en engasjert stemme for de fattige og en ledende figur i en global kampanje for fattigdomsbekjempelse. |
Det jeg ser overalt, er virkningene av den globale krisen for arbeidsfolk. Arbeidsfolk er redd for framtiden for sine familier, men mer enn det er de sinte over å bli bedt om å betale kostnadene for en krise som de ikke har framprovosert, og for å reparere et globaliseringssystem som de har tjent lite på – mens andre har høstet store formuer – inntil deres egne overdrivelser fikk det hele til å bryte sammen.
En ting alle synes enige om er at vi har en virkelig global krise, og at vi trenger globale løsninger på den.
Den faglige verdensføderasjonen har presset hardt på for de løsningene. Vi tok med forslagene våre til G-20-regjeringene i London sist måned. Vi fortalte dem at vi nå trenger handling på 5 områder:
Koordinert internasjonal skattlegging for å gjenskape vekst og skape arbeidsplasser
Effektiv regulering av de internasjonale finansmarkedene som fikk oss inn i dette uføret
Øyeblikkelig handling i arbeidsmarkedene for å sikre sysselsetting, forhindre press på lønn og arbeidsbetingelser og sette arbeidsplasser i sentrum for
Seriøse initiativ for å få på plass det 21. århundrets instrumenter for styring av vår globaliserte økonomi som vil bidra til å hindre nye kriser og gi globaliseringen den sosiale dimensjonen den så sårt mangler
Og til sist – men ikke minst – alt som gjøres må ha som mål å bevege planeten fra det ikke bærekraftige karbonsporet som den nå er på til den lavkarbonframtiden som alle arbeidsplasser og andre av våre mål endelig vil være avhengig av.
Klimaforhandlingene i København i desember må bli vellykket, og jeg vet at den norske fagbevegelsen er fullt ut forpliktet på det.
Dette er høye ambisjoner, men jeg tror at det er nettopp alvoret i krisen som gjør at fagbevegelsen krever grunnleggende endringer, i stedet for å nøye seg med defensive posisjoner.
Det er noen viktige referansepunkter.
Det første er agendaen for anstendige arbeidsforhold som ILO og dets generalsekretær har gjort så mye form å inn på den internasjonale politiske agenda. Disse anstrengelsene har funnet virkelig gjenklang i Norge, så la meg gratulere dere og Norge med den politikken for et anstendig arbeidsliv som dere har gått inn for og som jeg mener er av meget stor betydning.
ILO forteller oss at minst 50 millioner arbeidsplasser kan forsvinne som følge av krisen. Vi må understreke at veien ut av krisen er å fremme anstendige – og grønne – arbeidsplasser for alle.
Oppgavene må løses på mange nivåer – fra lokalt til globalt, men må settes inn i det generelle rammeverket for grunnleggende endringer i dagens globaliseringsmodell og som Den faglige verdensføderasjonen er forpliktet til gjennom sitt grunnleggende program.
Over de siste 30 år eller så har vi sett hvordan reallønna har stagnert eller sunket verden over, og har sakket langt akterut for produktivitetsvekst. Arbeidsfolks andel av nasjonalinntekten har falt til nivået fra 1930-tallet.
Samtidig har avreguleringen av finansmarkedene bidratt til å flytte ressurser fra produktiv, arbeidsskapende virksomhet til hensynsløs spekulasjon som har vist seg så ødeleggende for realøkonomien.
Å gjenreise arbeidsfolks andel av globaliseringens goder er nøkkelen til dens framtid og bærekraft. Og Norges forpliktelser til et anstendig arbeidsliv – å fremme de faglige rettighetene hjemme og i utlandet, gjennom handelspolitikk, gjennom å stille krav til sine multinasjonale selskaper som opererer utenfor landets egne grenser, og ved å fremme lov og internasjonale standarder – viser veien framover.
Jeg håper at andre vil følge denne veien slik at deres initiativ får verdensomspennende virkning.
Jeg mener videre at Norge – og deres naboer – tilbyr mer i denne sammenhengen, noe som deres internasjonale venner kaller ”den nordiske modellen” (selv om vi vet at dere ikke er helt like) som vi kan oversette til en reell, praktisk, permanent forpliktelse til sosial dialog, til forhandlinger, til sosial velferd, til likhet – kort sagt de ting som er så sårt savnet i dagens globaliserte økonomi.
På samme måte er det mye å lære av Norges erfaringer med å sette finanskapital i arbeid for å møte sosiale behov på en ansvarlig og sunn måte sett fra et økonomisk perspektiv. Da verden begynte å gripe fatt i fonder som viktige aktører i den globale økonomien og de farer og muligheter de representerer, ble det ganske raskt fokusert på hvordan Norge styret sitt eget oljefond. Jeg mener at dagens situasjon understreker og styrker betydningen av de erfaringene, og hvordan vi kan få finanssektoren til å tjene folk, snarere enn omvendt.
Kolleger,
Krise medfører farer, lidelser, men også muligheter. Folk vil ha endring. De ser og føler mer akutt enn noensinne uretten i de siste tiårene, da deres løfter om rask rikdom har forblitt illusjoner for altfor mange.
Spørsmålet – for fagbevegelsen og våre allierte – er hva slags endring vi kan tilby og levere. Det er en utfordring progressive krefter har hatt vanskelig for å finne svar på, og det er for ofte grepet til utsettelser eller blek imitasjon av annen ortodoksi. Utfordringene må møtes nå. Om ikke vi gjør det, vil andre gjøre det, og ikke på den måten vi ville ønske oss det.
I dag skjer økonomiske forbindelser og den multinasjonale kapitalens planer på internasjonalt nivå. Men politikken utformes for det meste nasjonalt, selv om store deler av Europa går til valg neste måned. Fagbevegelsen står et sted midt imellom dette.
Konklusjonen er at vi som fagorganiserte må knytte forbindelsen mellom vårt lokale og nasjonale arbeid og vårt internasjonale arbeid. Globaliseringen logikk gjør at avstand mellom de to bare kan være til ulempe for oss selv.
Så når fagbevegelsen mobilisere i det enkelte land, som den nå må gjøre, for å forsvare arbeidsplasser for egne medlemmer, må den også engasjere seg i å finne internasjonale løsninger. På ILO-konferansen om tre uker i Geneve må vi derfor støtte generalsekretærens forslag om an global arbeidspakt.
Forsvar for faglige rettigheter i all land – Colombia, Zimbabwe, Burma eller Hviterussland – må være et felles internasjonalt ansvar.
Since we founded the ITUC, indeed since we first thought about it, we saw the need to build a new trade union internationalism to equip workers for the challenges of the age of globalization. Our ambition was and is to make the ITUC the instrument of that internationalism.
Three years on we can point to achievements, to progress made. But the journey is a difficult one and we still have a long way to go. Just over one year from now, the 2nd ITUC World Congress will meet in Vancouver, Canada. We need to make it a real working Congress where we mark out further the route forward from the crisis and ask ourselves again, and honestly, the hard questions about what we need to do to make the ITUC, more than ever a real instrument of representation of workers’ interests in the global economy.
We need the LO to be as present in that debate and that Congress as you have always been in our international movement. We need Norwegian trade unionists to be to the fore also in our 2nd World Day for Decent Work next 7 October. And the rest of us need to take from Norway’s example and rich experience all those things that can make us stronger, more effective and more united.