LOs likestillingspris 2017 går til Kadra Yusuf

En rørt Kadra Yusuf mottok LOs likestillingspris 2017

- Vi har i år en særdeles verdig vinner av LOs likestillingspris. Til en som har gått foran, og som stadig står i kampen. Som våger å være kontroversiell. Som er særdeles modig. Det er en stor ære og glede for meg å gi LOs likestillingspris 2017 til Kadra Yusuf, sa en stolt Are Tomasgard

Prisen Yusuf mottar er en miniatyr av statuen laget av billedhuggeren Nils Aas: ”Arbeiderkvinnen” og kr. 50.000,-.

Talen kan leses i sin helhet her: 

LOs likestillingspris 2017

Tale ved utdeling tirsdag 9.mai 19.45 ved Are Tomasgard

Aller først – takk til Oslo fagottkor! Jeg tror det var akkurat det vi trengte for å kvikne til etter middagspausen og når vi nå skal i gang med kveldsmøte! På deres egne hjemmesider, omtaler dere dere selv som "Norges lekreste homsekor. " Jeg vil føye til at jeg synes dere er skikkelig gode å synge også! Kan dirigenten, Therese Kinzler Eriksen, komme fram og motta kongressens takk?

FØR vi går tilbake til talerlista i debatten om handlingsprogrammet, står det en viktig post på programmet, som jeg har fått æren av å stå for:

 Utdeling av LOs likestillingspris.

I år er det 20 år siden denne prisen ble delt ut første gang. Den gang gikk prisen til Gro Harlem Brundtland, som ganske nylig hadde gått av som statsminister, og hedret hennes særskilte engasjement og innsats for likestilling. Siden har vi delt ut en pris, hvert fjerde år, i forbindelse med kongressen.

I tillegg til Gro Harlem Brundtland, har prisen gått til Anne-Cath Vestly, Rosemarie Køhn, Krisesentersekretariatet ved Tove Smådal og forrige kongress gikk den til Inger Vagle og Ellen Møller for deres arbeid i prosjektet "Jenter i bil og elektro". Prisen gis til en person, organisasjon, institusjon eller bedrift som har gjort en særskilt innsats for å fremme likestilling mellom kvinner og menn i norsk arbeids- og samfunnsliv.

For Norge hadde ikke kommet dit vi er i dag, uten dette: Uten personer, organisasjoner, institusjoner eller bedrifter som gjør en særlig innsats. I år skal likestillingsprisen deles ut til en person som har gjort en slik særlig innsats.

"Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå". Dette stod i et innlegg som ble publisert i Aftenposten 25. april 2016. Innlegget gjorde "skamløse jenter" til et nytt begrep – til en ny bevegelse av unge jenter med minoritetsbakgrunn, som tok et oppgjør med æreskultur, med "råtne imamer" og sosial kontroll. Og det ble åpnet opp et rom for en rekke nye stemmer i den offentlige debatten om integrering og likestilling. Noen med hijab, noen uten. Noen muslimer. Noen ateister.

"En arabisk jente" var plutselig ikke EN karakter – men et mangfold av reflekterte, nyanserte, interessante og beleste stemmer.

Det har vært en berikelse for den norske debatten. Og vi trenger dem alle sammen – hver eneste en av de modige og kloke stemmene – vi trenger jentene – og vi trenger guttene som støtter dem, vi trenger brødrene, mødrene og fedrene. Vi trenger dem i mange år framover. Et nødvendig oppgjør med tunge patriarkalske maktstrukturer og sosial kontroll som rammer minoritetsjenter. Et innenfra oppgjør med "råtne imamer" i Norge, har fått en ny vår i 2016 og 2017.

Men den er ikke ny. Også her – som på så mange områder, er det noen som har gått foran.

Årets likestillingspris KUNNE blitt delt på flere. Vi har valgt å gi den til en, som representant for de som gikk foran. En av de som brøytet veg. Men også til en som er helt unik. Hun kom som flyktning fra Somalia til Norge som åtteåring.

I dag er hun 36 år, Trebarnsmor, Aktiv samfunnsdebattant. I en kommentar som sto på trykk i Dagsavisen, 22. juli 2016, fem år etter terroren på Utøya, skriver hun om hvordan 22. juli også var et angrep på det flerkulturelle Norge, og at mens det i 2012 var en nedadgående tendens når det gjaldt mistenksomhet og frykt for innvandrere, ser dette nå ut til å ha økende oppslutning.

Og hun skriver:

"Da jeg snakket med en jeg kjenner om hvordan jeg skulle løse denne kommentaren, så sa han: «Det kunne være interessant hva du tenker om DIN rolle oppi det også. Om hvordan folk som kritiserer konservativ ideologi blir brukt til å legitimere rasisme». Og, ja. Jeg er flere ganger blitt beskyldt for å nøre opp under fremmedfrykt og rasisme. Slutt med det! Denne evige polariseringen. Folk flest er et sted midt imellom, og klarer å ha to tanker i hodet samtidig."

Og hun skriver: " Å snakke om kvinneundertrykkelse, islamisme og ukultur, er ikke det samme som å gi frikort til hatkriminalitet og rasisme. Kulturer utvikler seg gjennom uenighet og tydelig kritikk, mens taushet hjelper de ekstreme."

Fra hun kom inn i offentligheten på tidlig 2000-tall, har dette vært et gjennomgående tema – og noen ganger en vanskelig balansegang: 

Å ta oppgjør med kvinneundertrykkelse, islamisme og ukultur, og samtidig være krystallklar i avstand mot fremmedfrykt og rasisme. Årets prisvinner har en skarp penn og en klar stemme. Den rammer ikke bare mørkemenn innen islam.

Hun har også langet ut mot kvinneseminarer med selvhjelpsfokus og føleri, mot alternativbransjen, mot au-pair-ordningen, og mot gamle kvinnesaksaktivister når de plutselig begynner å argumentere med at barn burde slippe å være så mye i barnehage og at mødre egentlig bør være mest mulig hjemme med ungene sine i alle fall fram til tre-års alder.

For hva med den enslige moren, som er avhengig av å jobbe?, spør hun. Hva med de som ikke har "fleksibel jobb". Vi kan ikke bygge en familiepolitikk ut fra middelklassens situasjon.

Hennes likestillingsengasjement er bredt, men har en rød tråd.

Det handler om å se verden fra de som sitter nederst ved bordet. Det handler om at vi må endre samfunnsstrukturer. Men for å komme dit, må enkeltmennesker engasjere seg, ta ansvar, bidra.

Årets prisvinner kom som nevnt til Norge, som flyktning 8 år gammel. Her begynte hun på skole, på Holmlia i Oslo. Hun viste seg snart skoleflink. Og opprørsk!

Etter hvert merket hun hvordan moren og stefaren strammet grepet.

Snevret inn friheten. La begrensninger. Og vold var en del av oppdragelsen.

Som 14-15-åring skjønte hun at de stadig nye hyggelige mennene som kom på besøk, var der i kraft av å være potensielle ektefeller.

Og hun skjønte at det var planlagt at hun skulle omskjæres. Noe hun over hode ikke var interessert i.

Til slutt så hun ingen annen vei enn å stikke av. Ved hjelp av en skolerådgiver, flyktet hun til et krisesenter.  Hun brøt med sin egen familie. Hun flyttet for seg selv.  Og i 2000 stilte hun seg ytterligere til hogg, ved å delta med skjult mikrofon i en dokumentar til TV2, der hun avslørte at imamer oppfordret til omskjæring, til tross for at de sa det motsatte når media spurte.

Saken fikk enorm oppmerksomhet. Midt i stormen sto hun. Allerede da, ble det klart at dette var en kvinne med en sjelden sterk integritet. Som nekter å settes i bås.

Kjære alle sammen.

Vi har i år en særdeles verdig vinner av LOs likestillingspris.

Til en som har gått foran, og som stadig står i kampen.

Som våger å være kontroversiell. Som er særdeles modig.

Jeg vet at hun er i salen – derfor vil jeg nå be henne begynne å komme fram hit.

Det er en stor ære og glede for meg å gi LOs likestillingspris 2017 til Kadra Yusuf.