Kommentarer til Hovedavtalens kapittel II.
Til § 2-1 Organisasjonsretten [til kapittel II]
Bestemmelsen fastslår den frie forenings¬rett, eller organisasjonsretten, som nå er en mer vanlig betegnelse. Bestemmelsen innebærer at det vil være tariffstridig å trakassere noen fordi de er fagorganisert. Likeledes vil det være tariffstridig å legge hindringer i veien for ansettelse av fagorganiserte, eller å gi fagorganiserte dårligere betingelser eller opprykksmuligheter i arbeidslivet. Diskriminering på grunnlag av fagforeningsmedlemskap er også i strid med aml § 13-1.
Organisasjonsretten omfatter både retten til å være organisert, delta i fagforeningenes virksomhet, påta seg tillitsverv, verving av medlemmer, alminnelig demokratisk påvirkning osv. Organisasjonsretten omfatter også retten til kollektive forhandlinger og til arbeidskamp. Gjennom flere internasjonale konvensjoner har organisasjonsretten folkerettslig beskyttelse, se ILO konvensjon nr 89 og 98, Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK), Den Europeiske Sosialpakten (ESP) og to FN-konvensjoner fra 1966. Gjennom menneskerettsloven av 21. mai 1999 er EMK og de to FN-konvensjonene en del av norsk intern rett.
Bestemmelsen hadde tidligere en protokolltilførsel om at det var i strid med et grunnleggende prinsipp i samarbeidet mellom Hovedorganisasjonene hvis ansettelse eller beskjeftigelse av arbeidstakere ble søkt hindret eller vanskeliggjort fordi arbeidstakeren eller bedriften er organisert eller uorganisert. Protokolltilførselen ble tatt ut i 1985, uten at det innebærer noen realitetsendring. § 2-1 fastslår med andre ord både den positive og den negative organisasjonsfrihet (retten til å være uorganisert).
Programerklæringen om organisasjonsrettens betydning i paragrafens tre siste avsnitt har sin bakgrunn i målsettingen å styrke organisasjonenes plass i arbeidslivet, herunder begrensning av ”gratispassasjerproblemet”. Det skal ikke lønne seg å være uorganisert, verken for arbeidstakere eller bedrifter. Dette innebærer bl.a. at uorganiserte arbeidstakere ikke skal favoriseres, for eksempel ved at de utbetales lønnstillegg før organiserte arbeidstakere innen samme gruppe, jf. ARD 1958 s. 23.
Organisasjonene har også under en lovlig konflikt forpliktelser med hensyn til å respektere hverandres interesser. Uorganiserte skal derfor ikke på noen måte premieres eller innvilges fordeler fordi de formelt sett står utenfor konflikten. Dersom konflikten medfører at uorganiserte og andre ikke kan sysselsettes på rasjonell måte foreligger saklig grunn til (betinget) permittering, jf. §§ 8-1 og 8-5. Også hensynet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø kan begrunne innstilling av driften og permitteringer. Hensynet til de organiserte bedrifters konkurranseforhold er søkt ivaretatt gjennom bl.a. §§ 3-1 nr. 3 og 3-6 nr. 3.
Det foreligger en rekke viktige dommer om organisasjonsretten. Det vises bl.a. til Rt 2001/1413 (Minerydderdommen), Rt 2001/248 (Ambulansedommen), Rt 1997/580 (OFSdommen), Rt 1967/1373 (Hjemforsikringsdommen), ARD 1933/177, ARD 1932/178, og ARD 1937/125.
Også de siste par år har organisasjonsretten vært tema i flere dommer. Rt. 2008/1601 (Tariffavgiftdommen) demonstrerer at tariffavgift kan reise utfordringer i forhold til den negative organisasjonsretten. Norsk Sjømannsforbund hadde tariffbestemmelser som påla arbeidsgiverne å trekke uorganiserte ansatte for en tariffavgift som lå på samme nivå som fagforeningskontingenten. Dommen slår fast at tariffavgift i utgangspunktet er lovlig i forhold til organisasjonsretten, men det stilles krav om at tariffavgiften ikke settes til et høyere beløp enn det som tilsvarer forbundets utgifter til ivaretakelse av de uorganiserte. Forbundet må også kunne redegjøre for bruken av innkrevd tariffavgift. Tariffavgiftsdommen kan imidlertid ikke tas til inntekt for det syn at tariffavgift i seg selv innebærer en krenkelse av den negative organisasjonsfriheten.
Tariffavgift var også tema i Den Europeiske Menneskerettsdomstols (EMD) dom av 13. mai 2007 (Evaldssondommen).
I ARD 2009/12 gjaldt spørsmålet om forskjellsbehandling på grunnlag av organisasjonstilknytning ved at medlemmer av én organisasjon fikk lønnstillegg tidligere enn den andre. Arbeidsretten kom til at dette var i strid med lojalitetsprinsippet i Hovedavtalen § 2-1, 4. ledd om at partene i en forhandlingssituasjon skal vise respekt for hverandres interesser og opptre på en måte som ikke svekker den andre organisasjonens interesser. Saka reiser også spørsmål om det tariffrettslige ufravikelighetsprinsipp, men dette er ikke drøftet i dommen.
Nevnes må også dommen fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen av 11. januar 2006. Dommen uttaler at closed shop (eksklusivbestemmelser) vil være i strid med EMK artikkel 11.
Til § 2 2 Fredsplikt
Bestemmelsen fastslår, i likhet med arbeidstvistlovens § 6 nr. 1, fredsplikt i tariffperioden. Fredsplikten hviler med andre ord på et dobbelt grunnlag.
Fredsplikten er relativ, dvs. at den bare omfatter det som er tariffregulert. På den annen side er det verd å merke seg at fredsplikten ikke bare gjelder forhold som uttrykkelig er regulert i tariffavtalen, men også forhold som indirekte er regulert. Det vil f.eks. kunne gjelde et bestemt krav som ikke førte fram under forhandlingene og som av den grunn ikke er regulert i overenskomsten.
Sympatiaksjoner og politiske demonstrasjonsaksjoner er ikke omfattet av fredsplikten, jf. §§ 3-6 og 3-13.
Annet avsnitt fastslår at rettstvister om tariffavtaler avgjøres av Arbeidsretten.
Til § 2 3 Forhandlinger
Bestemmelsen inneholder regler om partenes forhandlingsrett og for¬handlingsplikt.
Det er en tariffplikt å sette opp protokoll fra de forhandlingsmøter som finner sted, Organisasjonsmessig tvisteprotokoll er videre nødvendig for å kunne få en tvist innbrakt for Arbeidsretten, jf arbeidstvistloven § 18 nr. 2.
Forhandlingsprotokollen skal angi partenes standpunkter så presist som mulig. Nøyaktighet i formuleringen av punkter det er enighet om, er særlig viktig. Protokollen bør dessuten settes opp slik at det av hvert avsnitt klart framgår om avsnittet uttrykker standpunkter som er felles for partene eller rene partsstandpunkter. Ved senere tvist om forståelsen av protokollen vil det være vanskelig å få medhold i at partene har ment noe annet enn det som ellers framgår av naturlig lesning av ordlyden.
I regelen bør protokollen settes opp i forbindelse med møtets avslutning. Begge parter kan kreve at så skjer.
Det har lenge vært et problem at tvisteforhandlingsprosessen går for langsomt. For å bøte på dette ble partene enige om en slik protokolltilførsel:
”Partene har felles interesse av at tvistesaker behandles raskt og grundig.
Partene viser til protokolltilførsel fra hovedavtaleforhandlingene i 2005 og konstaterer at saksbehandlingen i mange tilfelle tar for lang tid.
Partene vil hver på sin side – og i fellesskap – gjennomgå sine rutiner og bestrebe seg på å gjennomføre en raskere saksbehandling på alle stadier.
Partene vil igangsette dette arbeid umiddelbart og arbeidet følges opp gjennom Hovedavtaleutvalget. ”
Tvister skal først søkes løst lokalt ved forhandlinger mellom bedriften og de tillitsvalgte. I særbestemmelsen for Bygg/anlegg/offshore er det en egen regel om forhandlingsløpet når det ikke oppnås lokal enighet.
Om man ikke blir enig ved lokale forhandlinger, kan hver av partene bringe tvisten videre. En god del uløste tvister blir imidlertid ikke løftet til høyere organisasjonsmessig nivå.
Til § 2 4 Søksmål
Partene i Hovedavtalen er LO og NHO. Søksmålsretten er derfor forbeholdt disse parter, jf arbeidstvistloven § 8. Tilsvarende gjelder for overenskomstene hvor LO og NHO er overordnede tariffparter. (Èn side ved denne bestemmelsen er kommentert i tilknytning til § 6-10.)