Landsorganisasjonen i Norge

Lønn og tariff

Lokal lønn - nasjonalt tap

Sentrale lønnstillegg fremmer produktiviteten og gir rettferdig fordeling av gevinster fra globalisering og teknologi. Det skriver LOs sjefsøkonom, Roger Bjørnstad, i Dagens Næringsliv.

Av LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad. Innlegget publisert i Dagens Næringsliv, torsdag 23. mai 2017

I årets lønnsoppgjør mellom LO og NHO i privat sektor ble det gitt et generelt tillegg på kr 1000 i året til alle og et ytterligere lavlønnstillegg på kr 2900 for de på overenskomster under 407 000 kroner i årslønn.

Enkelte ønsker at oppgaven til de sentrale partene i lønnsforhandlingene skal reduseres til å godta en ramme, og at fordelingen på de ansatte skjer på virksomhetsnivå. Minst mulig skal gis i sentrale tillegg og mest mulig fordeles i lokale forhandlinger. Slik kan man for eksempel lese handlingsprogrammet til Frp.

Nær sagt alle samfunnsaktører anerkjenner den delen av norsk lønnsdannelse som sikrer at rammen fra industrioppgjøret gjøres gjeldende i øvrige oppgjør. Dette er svært viktig for å sikre en god økonomisk utvikling, full sysselsetting og omstillingsevne i verdenstoppen.

Færre har fått med seg betydningen av at mye tildeles gjennom sentrale lønnstillegg. Forslaget om å fordele alt lokalt er dårlig av spesielt to årsaker: 

  1. Sentrale tillegg motvirker mekanismene i arbeidsmarkedet som gir mest til de med høy lønn fra før og minst til de med lav lønn. Små lønnsforskjeller har svært gunstige effekter på økonomi og samfunn.
  2. Sentrale tillegg er en forutsetning for industrioppgjørets gjennomslag til øvrige forhandlingsområder. Oppslutningen om koordineringen avhenger av det.

Grunnlaget for å kunne videreføre en lønnsramme fra industrioppgjøret til øvrige oppgjør er at det finnes store, sentrale fagforbund som organiserer brede lag av befolkningen og forhandler om tariffavtaler i store deler av arbeidslivet.

Disse kan imidlertid ikke regne med å overleve dersom deres rolle reduseres til å vedta en ramme de selv ikke har hatt innflytelse over. De brede organisasjonene vet at et flertall av deres medlemmer taper i individuelle lønnsoppgjør. Dersom alt fordeles lokalt, vil de miste medlemmer og tariffavtalene som brede arbeidslivsinstrumenter svekkes. Individuell lønnsdannelse svekker organisasjonene og vil til slutt hindre at frontfagsmodellen kan virke.

I vår hyllest til den norske lønnsdannelsen er det i tillegg viktig å forstå hvorfor den har gitt så gode resultater. Ved å følge rammen fra industrioppgjøret brytes lønns-lønns-spiraler som ellers ville oppstå. Virksomheter byr over hverandre for å få tak i arbeidskraft det er mangel på og arbeidstakere peker på hverandres lønn når det settes lønnskrav. Dette fortsetter helt til ledigheten har nådd svært høye nivåer. Ved å se til andre land, kan slike nivåer være 8-10 prosent. Det innebærer at i Norge kan myndighetene bekjempe ledighet uten å frykte høyere lønnsvekst og tap av internasjonal konkurranseevne.

De små lønnsforskjellene bidrar ytterligere til suksessen, ikke minst gjennom effekten på tillit og å fremme samarbeid på arbeidsplassene, og i samfunnsbyggingen regionalt og nasjonalt.

De som ønsker mer individuell lønnsdannelse, framhever ofte at ulike arbeidere har forskjellig kompetanse og yter forskjellig innsats, og at høy kompetanse og innsats skal kunne betale seg i form av høyere lønn. Den norske lønnsdannelsen hindrer ikke dette.

Ulik kompetanse og innsats er imidlertid ikke viktigst for lønnsforskjellene. Ulik forhandlingsmakt av andre grunner er mer avgjørende. Det er ikke ulikheter mellom arbeidstakere som utgjør den største variasjonen i arbeidstakernes verdiskaping. Det er variasjon i teknologi og organisasjonseffektivitet mellom virksomheter som er viktigst. To identiske arbeidere der den ene jobber i en klesbutikk og den andre på et smelteverk, har enormt forskjellig produktivitet. Når deres innsats og kompetanse er lik, burde deres lønn være lik også. Slik er det ikke.

Realiteten ved å forhandle all lønn lokalt og godta større lønnsforskjeller er som å subsidiere virksomheter med lavt teknologinivå, lite kapital og utdaterte organisasjonsmodeller. Det gir en svært ugunstig bruk av samfunnets ressurser.

Ved å godta større lønnsforskjeller gir vi gevinstene fra digitalisering og robotisering til de få. De som jobber i slike virksomheter og deres eiere vil høste gevinstene fra globalisering og teknologirevolusjonen. Samfunnet for øvrig får smulene.

Små lønnsforskjeller flytter arbeidskraften dit den er mest produktiv og fordeler gevinstene fra globalisering og teknologi til hele samfunnet, og opprettholder dermed en etterspørsel og et skattegrunnlag som sikrer full sysselsetting. På den måten er den norske modellen best i verden på å motkjempe sosiale forskjeller og udemokratiske, proteksjonistiske krefter, og gir høy økonomisk vekst og velstand. 

Flere aktuelle saker

Se alle artikler