Colombia, Kamerater
Av og til hører man ting som brenner seg fast i både hjertet og sjelen. Ting man aldri kommer til å glemme
Jeg vil at LOkongressen skal høre og huske ord fra en streiketale i Colombia
”Vi forsvarer jobbene våres, hjemmene våres, våre liv og de kaller oss terrorister.
De kan gjerne drepe meg, men jeg veit at det finnes andre som vil ta min plass og fortsette kampen” Jorge Ortega, i en tale noen få timer før han ble drept.
Siden 1986 er 2670 fagforeningsfolk blitt drept i Colombia. Det er mer enn to i uka.
Når man hører sånt får en et spørsmål oppe i hodet.
Er det noe vi kan gjøre?
Akkurat nå er det det.
Akkurat nå ser fagorganiserte i Colombia mot Norge.
De ser på LOkongressen, de ser på oss kamerater.
Og det gjør de med god grunn.
Norge har nemlig forhandlet frem en frihandelsavtale med Colombia.
Norge har forhandlet frem en frihandelsavtale med Colombia.
NORGE har forhandlet fram en frihandelsavtale med det verste landet å være organisert i, UTEN at arbeiderrettigheter er nevnt i avtalen!
Bare under avtaleforhandlingene er førtifire organiserte drept!
Og da lurer jeg på: Hva faan er det de driver på med!?
Heldigvis har vi ei regjering som jobber med oss, og ikke mot oss. Heldigvis har vi en regjering som hører på oss.
Og nå må vi si ifra. Industri Energi krever at det i en frihandelsavtale må stå om rettigheter for organiserte.
Internasjonal solidaritet blir reelt når vi forstår at de driver med akkurat det samme som oss i Colombia.
Internasjonal solidaritet blir personlig når vi forstår at en begravelse i Colombia er like trist som i Norge.
Som de sier i Colombia: For våre døde kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp!