Kjære LO-leder, kamerat Roar Flåthen, gjennom deg hilser jeg også de andre lederne i LO og forbundene, (kjære kamerat Guy Ryder, generalsekretær i Internasjonal Faglig Samorganisasjon, gjennom deg hilser jeg også de andre internasjonale gjestene). Kjære internasjonale gjester.
En spesiell hilsen går til dem som står overfor store vanskeligheter og som har mot til å kjempe, og de er representert her ved kamerat Saher Shaed fra Palestina. Jeg benytter anledningen til å bekrefte vår solidaritet med og støtte til det palestinske folket og arbeiderne som gjenoppbygger landet på leting etter fred.
Kamerater, delegater.
Til å begynne med vil jeg understreke at vi setter stor pris på forholdet mellom LO og CUT. Samarbeidet begynte for lenge siden og er blitt nærmere de seinere årene, i forbindelse med vårt arbeid med konkrete saker og utveksling av erfaringer i kampen for å forsvare arbeidstakerrettigheter, spesielt i de norske selskapene som er etablert i Brasil.
Vi er spesielt takknemlig og optimistiske til utviklingen av trepartsdialogen mellom våre to land, og rundt samfunnsansvar, som støttes av den norske regjering. LO er vår viktigste partner i dette prosjektet som vi prøver å utvikle på best mulig måte for å styrke den brasilianske fagbevegelsen og de arbeiderne den representerer.
Mer enn noen gang er slagordet om enhet og solidaritet mellom arbeidere viktig. Sammen står vi overfor to utfordringer: den økonomiske krisen i verden, og den globale oppvarmingen.
Krisa er ikke lengre bare en finanskrise. Den er blitt til en økonomisk trussel mot arbeidsplassen og overlevelsesmuligheten til millioner av arbeidere og deres familier.
Selv om krisen har avslørt myten om Estado Minimo, har ikke tiltakene som har vært satt i verk av de fleste regjeringer og internasjonale finansinstitusjoner vært tilstrekkelige til nå. Tapene har samfunnet måttet dekke, gjennom innsprøyting av billiarder inn i finanssystemet, i stedet for å iverksette strukturtiltak som leder til bærekraftig utvikling.
Banker og selskaper får allerede flerfoldige billiarder dollar for å løse sine problemer, mens de virkelige ofrene i krisen, de som mister jobbene og får redusert sine rettigheter, ikke har fått noe til nå.
Det er viktig at Staten griper inn for å møte krisen og for å regulere økonomien, men det er grunnleggende at dette gjøres for å forsvare folks velferd og ikke for å forsvare privilegiene til dem som har utløst selve krisen. Det er nødvendig å garantere at offentlige midler stimulerer produksjon og sysselsetting.
Det var ikke vi arbeidsfolk som utløste krisa. Vi skal da heller ikke betale for den! Vår plikt som tillitsvalgte er å motstå krisen, fordi følgene av krisen er en sosial og politisk krise. Vi så jo den filmen – i 30 årene og i 80-årene. Og heltegalleriet til LO, over de som bukket under i løpet av naziokkupasjonen av Norge, er beviset på hvor ekstreme slike situasjoner kan komme til å bli.
På samme måte som vi krever av våre regjeringer at de skal iverksette mer effektive tiltak, så krever vi av arbeidsgiverne at de tar sitt samfunnssansvar alvorlig. Det er viktigere enn noen sinne. Den dårligste måten å håndtere krisa på, er å provosere fram arbeidsledighet, det vil bare gjøre krisa verre. Derfor er bedrifters samfunnsansvar og ansvaret for å bevare arbeid og bolig – grunnleggende. Dette bør vi også diskutere i samarbeidet mellom Brasil og Norge.
Derfor må vi snakke om det som kommer etterpå. Og den debatten kan skape nye muligheter. Først og fremst: muligheten til å gravlegge en gang for alle de nyliberale ideene om at markedet er en slagas Gud som kan løse alt. Så må vi finne en alternativ utviklingsmodell.
Denne modellen bør fremfor alt være bærekraftig for miljøet, kombinert med økonomisk vekst og omfordeling av godene. Den må bygge på anstendig arbeid og en produksjon av goder basert på et forbruksmønster som er mer kollektivt og på en mer rasjonell utnytting av naturressursene.
Vår utfordring er å kombinere krisetiltakene og få utviklingen tilbake på sporet med tiltak som bekjemper den globale oppvarmingen på vår planet, og med dermed klimaendringer og naturkatastrofer som har påvirket forskjellige deler av verden. Selv om tsunamier, tornadoer og tørke ikke gjør forskjell på rik og fattig, - er det de fattige som lider mest.
En ny dagsorden for arbeidsfolk i nord og i sør er nødvendig, for å få disse sakene på dagsordenen. Vi kan ikke tillate at de tilsynelatende mer lettvinte svarene som proteksjonisme, nasjonalisme og fremmedfrykt skal ta plassen til det som er arbeiderklassens viktigste SVAR: - nemlig solidaritet. Vi må være klar over at i de globale problemer som truer oss, finnes ingen individuelle løsninger. Enten seirer vi alle, ellers seirer ingen!
Jeg takker for invitasjonen til å snakke til dere, og ønsker dere lykke til med kongressen. Jeg er overbevist om at vedtakene som blir gjort, blir til beste for arbeidsfolk i Norge og i verden – i den beste LO-tradisjon.