Et tilstrekkelig antall må bygges med universell utforming for å imøtekomme funksjonshemmedes behov. For mange har både boligvolum og boligstandard økt kraftig. Situasjonen på boligmarkedet har imidlertid blitt vanskeligere for mange, spesielt ungdom, innvandrere, førstegangsetablerere og lavlønnsgrupper som følge av den sterke økningen i boligprisene.
I de første tiårene etter krigen var boligpolitikk høyt oppe på den politiske dagsorden, og LO medvirket aktivt til en strategi for sosial boligbygging. Det var viktig å utvikle gode offentlige rammebetingelser for bygging av mange og rimelige boliger. Hovedutfordringen var å sikre en sosialt rettferdig tilgang på rimelig boligkreditt via Husbanken, byggeklare tomter fra kommunene, og ferdige boliger gjennom boligbyggelagene.
På 1980-tallet ble boligmarkedet liberalisert. I Norge ble etter hvert kreditt-reguleringen opphevet og subsidiering av renter i Husbanken stanset. Husbanken har gått fra å være den sentrale kilden til finansiering av boliger, til å bli en velferdsetat rettet mot spesielt vanskeligstilte grupper.
De siste årene har det blitt stadig vanskeligere å etablere seg. Unge og lavlønte har de høyeste boligutgiftene i forhold til inntekt. Finanskrisa stiller oss også overfor nye utfordringer, i form av knappere tilgang til bolig-finansiering og økende arbeidsledighet.
Den rød-grønne regjeringen har tatt flere viktige grep i boligpolitikken. Det har skjedd en kraftig utvidelse av bostøtteordningen, som er et målrettet virkemiddel. Regjeringen har foreslått å forby nye lavinnskuddsborettslag, som har gjort mange til gjeldsslaver, og det er økt satsing på bygging av utleieboliger. Husbankens rammer er også øket for å stimulere til nybygging og vedlikehold.
Det bygges for få rimelige boliger både for eie- og leiemarkedet.
Boligbehovet er sterkt økende som følge av befolkningsutvikling, innvandring, urbanisering og endrede familiemønstre. Bare de to siste årene har folketallet økt med rundt 100 000. Tilflytting gir ekstra sterk behovsøking i store byer.
Kommunene må engasjere seg sterkere for økt boligbygging og sikre lettere tilgang til boligtomter. For å få en vellykket boligpolitikk i tida framover, er det nødvendig med større innsats både fra kommunene og Staten. Husbanken må styrkes både økonomisk og organisatorisk, og dermed få en større og mer aktiv rolle i boligpolitikken, boligsamvirkene likeså. Utbyggingen av bostøtteordningen for utsatte grupper må videreføres.
For få har mulighet til å kjøpe egen bolig
LO mener at flest mulig av de som ønsker det skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. For å oppnå dette må både Husbankens generelle og behovsprøvde låne- og tilskuddsordninger utvides. Det må stimuleres til bruk av borettslagsformen, men da på en måte som unngår spekulanter og useriøse aktører.
Flere rimelige leieboliger
Leiemarkedet er en viktig del av det totale boligmarkedet, men er i Norge svakt utviklet i sosial og allmennyttig retning. Det er nødvendig at det er et godt, trygt og fleksibelt leiemarked av tilstrekkelig omfang. Flere utleieboliger bør bygges med hjelp av offentlig støtte og forvaltes av kommuner og ikke-kommersielle aktører. Boligsamvirkene og studentsamskipnader er særlig aktuelle aktører i bygging av slike allmennyttige boliger. Det er et udekket og voksende behov for elev- og studentboliger.
De bostedsløse er en av de svakeste gruppene i samfunnet
For lite har skjedd overfor denne gruppa. Særlig viktig er det at de som kommer ut av rusbehandling eller fra fengsel får et egnet botilbud og ikke avspises med tilbud om plass på hospits. Rutiner og kostnader i tilknytning til husleiebetaling, utkastelse og tvangssalg må gjennomgås med tanke på å redusere antallet som mottar begjæring om fraflytting eller kastes ut. Det er viktig med boveiledning og gode oppfølgingstjenester for de som har behov for det.
Nye utfordringer etter finanskrisa
Boligmarkedet må stå sentralt i forståelsen av finanskrisas tilblivelse, forløp og virkninger. En viktig oppgave for finanskommisjonen blir å trekke lærdommen av samspillet mellom boligfinansiering og andre deler av den økonomiske politikken med tanke på forbedringer av systemet.
Gjeldsordninger og andre sosiale tiltak må ta hensyn til finanskrisa utslag for utsatte grupper for å motvirke sosial nød og andre uheldige fordelingsmessige virkninger.