EØS gir handlingsrom

- Den største trusselen mot et organisert arbeidsliv er ikke EU og EØS-avtalen, men Høyre/FrP-regjeringen. Dette skriver leder av Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Han er denne ukens gjesteskribent her på Eurologgen.

Publisert 01.02.16 Av: Hans Øyvind Nilsen

Siden 1994 har Norges forhold til EU vært basert på EØS-avtalen. Avtalen er den mest omfattende handelsavtale Norge har inngått, og har gjort oss til en del av det indre marked. Dette har medført fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital, noe som har vært grunnleggende positivt, særlig for industriens eksportmuligheter. EØS-avtalen har også gitt oss felles regler for handel i Norden, og oppfyller en gammel nordisk visjon om et felles hjemmemarked.

EØS-området er den handelsblokk i verden som har det best definerte regelverket for handel. Det er av stor betydning for et lite land som Norge at vårt økonomiske samkvem med EU er basert på felles regler, og at vi kan trekke på et tvisteløsningssystem når uenighet oppstår. Små stater har alltid hatt interesse av at det er regler, som legger bånd på hva de sterke kan foreta seg. Det skaper trygge vilkår og forutsigbarhet for eksportindustrien, og sikrer at vi ikke utsettes for anti-dumping tiltak og andre straffetiltak, slik tilfellet var før vi ble tilknyttet EØS. Avtalen gjør det mulig for oss å reise rundt i Europa med like rettigheter, enten det er på arbeid, som studenter, forskere eller turister.

Vi har bevart og utviklet vår samfunnsmodell, også innenfor rammene av EØS. De over 21 årene med EØS-avtalen har vært en god periode med rekordhøy vekst i sysselsetting og reallønn, fortsatt stabil lønnsfordeling, og en sterk vekst i offentlige tjenester. Avtaleverket er styrket, organisasjonsgraden har vært stabil og trepartssamarbeidet er videreført. Det kom klart frem av Europa-utredningen som kom i 2012 og som vurderte utviklingen på de fleste samfunnsområder. Kort oppsummert; avtalen har sikret en god utvikling og aktivitet for norske lønnsmottakere.

Men gjennom årene med EØS-avtalen har vi også opplevd utfordringer for arbeidslivet, uten at de kommer som direkte resultat av avtalens bestemmelser. I enkelte bransjer og geografiske områder har vi sett utstrakt sosial dumping utvikle seg til alvorlig arbeidsmarkedskriminalitet. Vi kan ikke si at vi hadde sluppet dette uten EØS-avtalen. Fortsatt er det avgjørende hva nasjonale myndigheter gjør for å bekjempe en slik utvikling. Innen EØS-området kan du søke og ta jobb. Vi ser nå at altfor mange av de arbeidsinnvandrerne som har kommet til Norge fra øst- og Sentral-Europa det siste tiåret, har endt opp med å bli utsatt for sosial dumping, eller fått en løs tilknytning til arbeidslivet.

Dette kan vi ikke la være å ta tak i. For å motvirke dette tok Arbeiderpartiet initiativ til tre handlingsplaner mot sosial dumping da vi satt i regjering. Forskning fra FAFO har vist at situasjonen trolig ville vært mer alvorlig enn den er uten disse tiltakene. Likevel har det ikke vært tilstrekkelig. Derfor har vi på Stortinget lagt frem en rekke nye forslag til en forsterket kamp mot sosial dumping. Slik tilfellet var med alle de viktigste enkelttiltakene mot sosial dumping vi fikk flertall for da vi satt i regjering, har Høyre og Frp vært imot disse tiltakene. Det gjør arbeidet vanskeligere med dagens flertall på Stortinget.

Vi har utfordret regjeringen på å avskaffe de såkalte «faste ansettelsene uten garantilønn» i bemanningsbransjen. Denne ansettelsesformen har gjort mange utenlandske arbeidere til rene løsarbeidere, og undergravd viktige rettigheter i arbeidslivet. Dette er den vanlige ansettelsesformen innen bemanningsbransjen, og det er grunn til å frykte at den kan bre om seg. Ansettelsesformen er en viktig grunn til at færre utenlandske arbeidere organiserer seg, med mer lavlønnskonkurranse og større ulikhet som resultat.

Så langt har regjeringens svar på disse utfordringene vært å gjøre det vanskeligere å få en fast jobb, ved å åpne opp for midlertidige ansettelser på generell basis. Politiske tiltak som på den måten trekker i retning av mer løsarbeid og en større lavlønnssektor, trekker oss også i retning av et arbeidsliv som satser mindre på kompetanse, produktivitet og medarbeiderdrevet innovasjon. Det taper vi alle på.

Vi trenger derfor en forsterket innsats for å løfte arbeidsinnvandrerne fra EØS-området – og de som nå kommer som flyktninger – inn i den norske arbeidslivsmodellen og den norske fagbevegelsen. Ett av flere redskaper for å sikre dette er å skape en sterkere allmenngjøringsordning.

Noen hevder at vi ikke har det handlingsrommet vi trenger for å møte disse utfordringene så lenge vi er medlemmer av EØS. Det er feil. Det er riktig at vi er blitt utfordret på noen spørsmål, som allmenngjøringsvedtaket for verftene, eller på kravene vi stiller til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser. Men vi har satt foten ned og sagt nei når det har vært nødvendig, og vi har vunnet frem med vårt syn.

Vi vet at det er sterke krefter, i markedet og i politikken, som trekker i feil retning – også i EU. Da må sosialdemokratiet være en tydelig og sterk motkraft. På vårt årsmøte i SAMAK i januar i år vedtok de nordiske sosialdemokratiske partiene og LO-ene at vi stiller oss bak et forslag fra sosialdemokratiene og fagorganisasjonene i Sverige, Tyskland og Østerrike. Vi krever bedre rammer for det europeiske arbeidsmarkedet, og for å sikre nasjonale vilkår uten sosial dumping.

I et norsk perspektiv er det grunn til å minne om at den største trusselen mot et organisert arbeidsliv ikke er EU og EØS-avtalen, men Høyre/FrP-regjeringen. Etter drøye to år ved makten har de svekket arbeidsmiljøloven på en rekke punkter ved å åpne for mer midlertidighet, mer overtid, lengre arbeidsdager og mer søndagsarbeid. De har fjernet muligheten for kollektiv søksmålsrett, og svekket arbeidsmiljøloven som vernelov. Ingen av disse endringene er drevet fram av press eller pålegg fra EU. Forslagene har møtt motstand fra nær alle som taler interessene til folk i jobb. Konsekvensen av politikken er sterk begrensning på arbeidstakernes frihet, med mer uforutsigbare rammer rundt arbeidsliv, fritid og lønn.

Det viktigste skillet i norsk arbeidslivspolitikk står mellom Arbeiderpartiet og de rødgrønne på den ene siden, og Høyre og FrP på den andre. Vi ønsker et anstendig arbeidsliv, kamp mot sosial dumping og en sterk fagbevegelse med påvirkningskraft. Høyrepartiene ønsker en annen kurs og en svekkelse av arbeidsmiljøloven. Valget står mellom oss som vil styrke norsk arbeidsliv og aktivt bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, og høyrepartier som vil svekke reglene i arbeidslivet, og som er kritiske til å bruke handlingsrommet og reservasjonsretten i EØS for å sikre vårt arbeidsliv.

Jonas Gahr Støre
Leder i Arbeiderpartiet

Flere aktuelle saker

Se alle artikler