Fremskrittspartiets programforslag

Fremskrittspartiets programforslag

Landsorganisasjonen i Norge viser til brev av 3. juni om ovennevnte.

Når en er invitert til å kommentere forslagene til program for et politisk parti, må en vurdere hvilke temaer det er hensiktsmessig å gå inn på. Tekstene er normalt resultat av en årelang politisk tradisjon og en prosess der mange innspill og synspunkter er forsøkt ivaretatt. LO vil for sin del konsentrere kommentaren til arbeidslivsrelaterte formuleringer.

Dette behovet for å begrense kommentarene synes særlig aktuelt overfor FRP. I utgangspunktet er det positivt at partiet ønsker synspunkter utenfra, blant annet fra LO. På den annen side kan det reises spørsmål ved hvor alvorlig denne invitasjonen er ment. Vi minner her om at FRP, som ett av få partier, unnlot å besvare vår henvendelse med ønske om svar på viktige spørsmål foran valget i 2005. Vi har også registrert at FRP langt oftere enn andre erklærer at aktuelle programposter ikke har betydning i praksis.

LO vil derfor eventuelt komme tilbake med bredere og mer utdypende synspunkter på større deler av programmet, blant annet sett i forhold til hvordan våre merknader blir behandlet.

Generelt om forholdet mellom politikk og marked

Før vi går nærmere inn på arbeidslivsspørsmålene, vil vi gi en generell kommentar som også berører dette politikkområdet.

Programutkastene synes å være preget av et ønske om personlig frihet og mulighet til livsutfoldelse som de aller fleste kan skrive under på. Når formuleringene derimot synes å mene at det er fellesskapsordninger og samfunnsmessige reguleringer som er det viktigste hinder for dette, mener vi det vitner om historieløshet og mangel på erfaring. Svært mange av de reguleringer og institusjoner programutkastet er et angrep på, er utviklet nettopp for å øke den enkeltes valgfrihet og utfoldelsesmuligheter. Fordi de reelle muligheter er så forskjellige, blir ofte det som er frihet for noen, ufrihet for andre.  En analyse av at samfunnet formes av aktører som ofte har ulike interesser, er fraværende i FRPs vurderinger.

Spesielt virkelighetsfjernt blir det når FRP fremstiller det som om det ikke er viktige interessemotsetninger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktig at bedrift og ansatte har viktige felles interesser. Men i mange relasjoner er det interessekonflikter. Arbeidstaker ønsker trygghet og stabilitet i ansettelsesforholdet – arbeidsgiver kan ønske seg større fleksibilitet til å si opp. Arbeidstaker ønsker fleksibilitet i arbeidstid – virksomheten kan ønske seg sterkere styring av den ansatte både hva angår tidsforleggelse, bruk av overtid og andre ubekvemme ordninger.

At det foreligger ulike interesser fremkommer også på et mer overordnet plan. Arbeidstakersiden har gjennom en lang historie kjempet fram sosiale forbedringer; arbeidsgiverne har svært ofte strittet i mot. Betydningen av dette ser en ved å sammenlikne med land der maktforholdene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er annerledes. I USA mangler en lovmessige rettigheter til ferie, sykelønn og beskyttelse mot urimelig styring av arbeidstid og arbeidsforholdet ellers.

FRPs program fremstår som et angrep på den norske samarbeidsmodellen. Selv om arbeidstaker og arbeidsgiver i mange situasjoner har ulike interesser, er det over tid utviklet et system for forhandlinger og samarbeid som bedriftene verdsetter og andre land ønsker å kopiere. Andre lands myndigheter kommer ofte hit for å studere den nordiske modellen og dens fleksibilitet.

Trepartssamarbeidet, der også myndighetene deltar, er en viktig årsak til at Norge ligger på topp i inntekt, sysselsetting, likestilling og fordeling av inntekt. Også tidligere borgerlige regjeringer har åpenbart sett stor nytte i disse mekanismene. Skulle FRPs programformuleringer for arbeidslivet bli fulgt opp i praksis, vil alt dette bli ødelagt. Maktbalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver vil bli forskjøvet, økonomi og arbeidsliv vil fungere mye dårligere for folk flest.

Truslene mer skjult denne gang?

Det mest slående ved den måte arbeidslivet er behandlet på i programutkastene, er hvor sparsom den er. Mens kriminalpolitikken er behandlet over fire sider, foreligger ingen egentlig politikk for arbeidslivet. Det er nokså merkelig når vi kjenner dets avgjørende betydning for alle menneskers økonomiske muligheter og muligheter for sosialt fellesskap og selvrealisering. Og alle partier ellers synes skjønt enige om den store betydningen det har å inkludere alle i arbeidsmarkedet blant annet i lys av velferdsstatens fremtidige utfordringer.

Også på andre viktige programområder er fraværet av formuleringer slående. Dette kan ses på som et fremskritt i forhold til tidligere års partiprogrammer. Der var angrepene på viktige rettigheter og velferdsgoder for arbeidslivet mer presise og åpenbare blant annet når det gjelder:

• sykelønnsordningen
• avtalefestet pensjon
• beskyttelse mot ubekvem arbeidstid og urimelig overtid
• beskyttelse mot urimelige oppsigelser
• arbeidsledighetstrygden

Om partiprogrammet således inneholder færre direkte trusler, kan det imidlertid skape minst like stor usikkerhet og utrygghet. Naturlige spørsmål blir da:

Vil FRP svekke sykelønna? Og hva med:

• fjerne AFP?
• mer uheldig arbeidstidspress?
• lettere å sparke folk?
• mindre i arbeidsledighetstrygd?

Når det gjelder oppsigelsesvernet, vil vi også gjøre oppmerksom på en faktisk feil. Der står at en vil ”åpne for midlertidige ansettelser”… Programposten må sies å være unødvendig, da ”åpningen” allerede finnes. Statistikken tyder på at rundt 10 prosent av arbeidstakerne er midlertidig ansatt.

Fjerning av det som er bra ved Norge

På vesentlige punkter er imidlertid programtekstene klare: En ønsker fjernet det viktigste elementet som sikrer at Norge adskiller seg positivt fra de fleste andre land: de økonomiske forskjellene er mindre:

• kvinner er mer likestilt med menn
• forskjellen mellom by og land er mindre
• den økonomiske avstanden mellom topp og bunn er klart lavere

Det er mange elementer i FRP-politikken som kan bidra i en slik retning. Det viktigste og mest arbeidslivsrelaterte er imidlertid det partiet sier om lønns- og arbeidsvilkår. Her sies blant annet:

Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i den enkelte bedrift.  

Dette er et hovedsyn som vi må 100 år tilbake i tid for å finne igjen i praktisk politikk. Det kan leses som et hovedangrep på det som har gjort vårt arbeidsmarked til et av de mest velfungerende i verden, kjennetegnet ved blant annet:

• flere i jobb
• lavere ledighet
• høyere kvinnelig deltakelse
• bedre samarbeid og innflytelse for den enkelte
• mindre lønnsforskjeller
• stor mobilitet

Norges situasjon er ulike mye bedre enn i land som praktiserer mer av FRPs program.

LO er likevel ikke tilfreds med nåsituasjonen. Dertil er det altfor mange som ikke inkluderes og som ikke har et meningsfylt fast arbeide. Ønsker ikke FRP å gjøre noe med dette?

Etter LOs syn er den enkeltes situasjon på jobben helt utelatt i FRP-retorikken om ”..enkeltmenneskers frihet til å bestemme over seg selv”…(som det står i programutkastets forord).   

For en utdyping av LOs synspunkter når det gjelder arbeidslivet og andre viktige politikkområder, vedlegger vi LOs handlingsprogram 2005 – 2009.

Med vennlig hilsen

LANDSORGANISASJONEN I NORGE

Roar Flåthen

leder